Så mange ganger jeg har fortalt det.
Så mange ganger jeg har sagt det
og ikke minst tenkt på det, så har jeg
fortalt eller sagt det uten en tåre.
Det har bare vært sånn.
En historie, en fortelling om en
gutt og hva som skjedde med han i
februar 2013.
Jeg har villig fortalt historien vår, både på
Facebook, avisen og på bloggen min.
Det har vært min måte å takle det på.
Min måte å fortelle hverdagen i en
grusom periode av livet vårt.
Mange tårer har vært felt underveis.
Klart det!
Det har vært jævlig.
Men det jeg egentlig aldri har forberedt
meg på, er det som kom nå.
Og det som kommer.
Hvordan kunne jeg det?
Hvem kan vite sånt?
Ikke jeg...
Jeg sitter hos psykologen min, for første
gang etter at Isak ble syk.
Hun spør meg hvordan vi oppdaget kreften.
Jo, jeg forteller i vei.
Denne historien kan jeg utenat.
Men når jeg kommer til den delen
der legene kommer inn for å si at
de har funnet svulster i armen,
kjeven og magen, da kjenner jeg det.
Skjelving i haken, jeg svelger og
svelger. Det er en gedigen klump i halsen.
Tårene bare triller.
What???? Tenker jeg.
Dette er jeg ferdig med. Jeg griner ikke
mer over dette. Jeg har jo fortalt det
100 ganger. Minst!
Men nei, jeg sitter der og bare hulker.
Jeg sier til henne ; Jeg skulle ikke grine.
Dette var ikke meningen.
Klart du kan grine. Det er jo en beintøff historie.
Jo, jeg erkjenner det. Og det er jo
vår historie. Det har begynt å gå opp
for meg det nå...
I går var jeg i foreldremøte i bhg til Isak.
Jeg hadde sagt at jeg skulle si litt om han og
at andre foreldre må gi beskjed hvis barnet deres
er syke, sånn at jeg kan holde Isak hjemme.
En grei deal det.
Trodde jeg!
Hvem satt å hadde store problemer med å
bare si så lite? Joda, det var meg.
Jeg skjønner nå at historien om Isak
begynner å sette sine spor.
Jeg reagerer annerledes enn jeg hadde trodd.
Jeg har fortalt historien mange ganger.
Men det er først nå, jeg skjønner
alvoret bak den.
Og det er vel derfor det er tyngre enn
noen gang å fortelle historien....