Vis hensyn!!!,

12.februar 2013.. livet vårt blir snudd opp ned. Gutten vår på 1,5år har fått kreft. En sjelden type, stadie 4, med spredning til beinmarg og skjelett.

Vi lever i unntakstilstand. Noen uker etter sjokket, får Isak rs-viruset.. som er livsfarlig sykdom å få, når han også har kreft. Vi blir lagt på isolat. Ikke lov til å gå ut fra rommet, ammet enn når jeg og pappaen har vaktskift, som vi kalte det. Så en morgen ringer pappen til meg, han har blitt syk, med forkjølelse og feber. Og selvfølgelig, kan han da ikke være oppe hos gutten vår. For han kan dø av mer infeksjon. Det ender opp med at jeg må sitte på isolasjon med gutten vår i over 1 uke. Uten å treffe andre enn sykepleiere, englene våre, som kom inn med frakk, hansker og munnbind for å ikke smitte han med noe nytt. For å si det mildt, etter 1 uke, knakk jeg sammen.. det var uutholdelig og forferdelig, men viktigst oppi alt, Isak måtte ikke få mer enn det han slet med.. ingen besøk, ikke noe. Til og med 2års dagen ble feiret på isolasjon. I 4 uker lå vi der..

Og nå er vi der igjen.. i unntakstilstand. Hele verden, faktisk. Jeg må være ærlig, jeg fikk fullstendig panikk torsdag 12.mars.. jeg gråt, ringte i panikk til mamma. Var livredd. For gutten min, som er frisk, men likevel ikke pga senskader. Jeg har og en datter med astma problemer.. en pappa som fikk kreft etter at Isak ble frisk, som også har kols og stråleskade på lungene. Og på toppen av alt, fikk mamma diagnosen lungekreft, i begge lungene med spredning i lymfeknuter, i oktober, og er nå under tøff behandling.. 

Jeg er livredd for at disse skal få covid-19.. jeg kan faktisk miste alle disse. I respekt og redsel, har jeg satt meg selv i karantene. Går småturer og unngår folk.

Men det som gjør meg, rett og slett fly forbanna, er egoismen til folk. Her har vi fått restriksjoner, for å ta hensyn til de svake i vårt samfunn. Så skinner solen i Bergen, og folk tror det er OK å gå til byn for den ene utepilsen, drar på fjellet for å gå den ene turen i solen.

Nei, dette er ikke OK! Du kan være smittet uten at du vet det. Du kan smitte noen jeg kjenner, som igjen smitter mine kjære.. 

Er det så farlig å bo litt i isolasjon? Egentlig? 

Ja, det er tøft. Jeg vet alt om det. Vår familie levde så og si i isolasjon i over 1 år.. 

Mange sa den gangen, Så tøff du er, du er en sterk person, jeg vet ikke om jeg hadde klart det..

Jo, man klarer dette om man tar hensyn.. vis nestekjærlighet. Vis hensyn.. 

Vær så snill, hold dere hjemme, disse ukene vi har restriksjoner.. det går over, men for hvilken pris??? 

5 år siden 8.februar

For 5år siden, jeg glemmer det aldri.

Jeg var sykemeldt, og skulle hente Isak 

tidlig i barnehagen. Jeg hadde en dårlig følelse.

Da jeg kom, satt han i en vogn. Litt rart,

 for han pleier å være aktiv. 

Løpe mot meg, med den ene armen 

sveivende foran seg, med et stort glis.

Men ikke i dag..

I dag sitter han bare der, ikke noe særlig smil heller.

Jeg ser på kollegaen min, spør om hvordan det har gått.

Han har ikke villet gå i hele dag, kan hun fortelle.

Isak strekker seg mot meg.

Jeg løfter han opp, gir han et kyss og en klem.

Ser på henne og sier: Tror ikke jeg kommer med 

tilbake med Isak, før jeg vet hva som feiler han.

Jeg kjører hjem, er veldig bekymret.

Isak er litt mer grinete, sår og lei. Ikke vil han spise heller.

Dagen etter ringer jeg lege. Får time samme dag Kl.14.

Vi kommer inn, forteller om Isak og bekymringen vår.

Han sitter rolig på fanget mitt, men vil plutselig ned å

utforske noen leker legen har i en krok.

Han halter lett og drar litt på den høyre foten. 

Dette er ikke normalt, sier legen. Jeg legger han inn.

Vi kjører til Haukeland. Ringer mamma for å fortelle, 

og begynner å gråte pga bekymring.

Vi venter og venter.. det er mange barn som er syke.

Isak er rolig, sitter mest i fanget vårt. 

Endelig, blir vi ropt opp. Klokken er 20.00.

Legen spør masse rart, ting vi ikke kan svare på.

Ting vi kan svare på. 

Får beskjed om at det ikke er ledig seng, men vi må komme 

tilbake i morgen tidlig Kl.09.00.

Vi tar blodprøver og drar hjem.

Dagen etter stiller vi tidlig. Venter lenge på rom og lege.

Isak sovner i armene mine i 11 tiden. 

En sykepleier finner seng til oss, sier at vi får rom snart.

Vi skal ha mr på gutten, men han har fått feber, igjen, 

og det blir utsatt til mandag. Dette er en fredag.

Men får beskjed at vi må ligge i helgen på post 4.

Søndag er jeg sprø.. ikke eget toalett eller dusj. Er så lei.

Spør legen om vi kan få dra hjem. Jeg må ha en dusj og 

ta med meg litt andre ting. 

Vi får lov, så vidt. Fikk grei beskjed, en dusj og rett opp igjen.

Vi skjønner ikke hvorfor de er så streng. 

Det er jo bare virus på balanse nerven jo..

Opp igjen en time senere.

Mandag og mr..

Helvete begynte.

Nå er det 5 år siden, men de dagene sitter som spikret.

Jeg sliter og har det litt tungt. Han er frisk, ja. Men er likevel tøft.

Jeg takker hver dag for at gutten min overlevde.

Og tenker på de som ikke overlevde og de som sitter i 

min situasjon i dag.. 

det er et helvete ingen kan forstå.

Men vi kom oss igjennom det. Jeg er sterkere og har det 

bedre enn noensinne. 

Isak skal på skolen til høsten, med masse utfordringer.

Men vi skal klare det. 

Alt går!

Tro, håp & kjærlighet ❤️

Endelig...

Vekkerklokken ringer... Jeg slår den av.

Ligger og strekker meg.

Nå må jeg stå opp. Det er på tide.

Jeg skal på jobb.

Ut på badet, steller meg.

Isak kommer inn til meg.

 

Vi må forte oss, ut døren i en fart. Dette

er han ikke enig i. Er vant med mamma

og Isak har god tid om morgenen..

Men ikke i dag.

Vi kjører til bhg.

God morgen, sier Marie.

Isak er ikke helt i humør, men smiler bak smokken.

Jeg gir han en hadet suss og fyker ut døren.

 

Turen til Hordvik går unna. Jeg er litt for sent ute.

Inn døren. Der sitter de og spiser frokost.

God morgen, Monica, får jeg..

Jeg sier god morgen tilbake.

Setter meg ned med barna og de voksne.

Sluker to skiver. Jeg har mye som skal gjøres.

Opp på loftet, henter mel, mais og pizzasaus.

 

Ned igjen, inn i kjøleskapet. Der er det grønnsaker,

kjøttdeig og ost.

Dette skal så greit.

Førskolebarna er så flinke. De kutter og skjærer

grønnsaker. Maser og ler i bakgrunnen.

Se, så flink vi er. Ja, det er dere virkelig.

Husk å skjær det smått, sier jeg. Jada, får

jeg til svar.

 

Jeg steker kjøttdeig og lager deigen. 3kg mel går med.

Hever seg greit gjør den og. Ungene har nå skjært opp

gulerøtter, broccoli og paprika.

Dette går unna. Så er det tid for samlingstund

og jeg blir alene på kjøkkenet.

Deigen trilles og formes til pizza. 6 i tallet.

 

På med fyllet og inn ovnen. To om gangen.

Rydder og vasker. Ut med nystekt pizza,

inn med 2nye.. Nå nærmer det seg lunsj.

De skal spise ute. Vi er heldig.

Det er en sommerdag, med herlig temp og sol.

 

Jeg går opp på loftet og tar lunsj. Pizzaen

er god, får jeg høre. Det er kjekt å høre.

Lunsjen går over og jeg går ned og tar

oppvasken. Går ut og er med barna litt.

Så inn å skjære frukt.

 

Dagen går, nå er den over. Så er det tid

for å gå hjem.

Endelig!!

Endelig får jeg sagt;

God helg!!

Det er fredag og det er fantastisk å få sagt

det til mine kollegaer etter 2,5 år.

Endelig min tur.

 

GOD HELG :-D

Hverdagslykke...

Fuglene kvitrer, solen skinner. Endelig

sommerfølelse i Bergen by.

Jeg kjører min lille Golf. På vei til

barnehagen. Skal hente prinsen min.

 

En glad liten gutt hyler ut; MAMMA!!

Jeg smiler og åpner armene mine. Lille gullet

slenger seg i armene mine og en god og

varm klem og kos får jeg.

Jeg snuser inn lukten av barnesvette og skitt

etter en lang og fin dag i barnehagen.

Løping, skliing, sandkasse leking, dissing

og alt annet en liten gutt gjør.

 

Han prater i vei på sitt babel språk, mens noen

forståelige ord kommer innimellom.

Det er så mye å fortelle, så mye inntrykk han

vil si meg. Jeg hører lykkelig etter.

Det varmer å se han sånn.

 

Vi kjører hjem, lager middag og koser oss.

Jeg rydder etter middag og hvem sovner på sofaen?

Joda, lille gutten..

Jeg lokker med å gå ut. Sykle..

Jada, han er med. Vi forter oss ut. Finner sykkelen.

Ned bakken. Er det noen barn ute?

Tvillingene, så bra. Noen å være med.

 

Vi er ute til det er på tide å få kvelds. Nå er det badetid.

Jeg fyller baljen. Isak står klar med bøtten og en

vannkanne. Naken liten gutt, med arr både her og der.

Jeg ser på han. Tenker på alt den gutten har vært igjennom.

Det nærmer seg 2 år siden han ble operert.

Tiden går så fort. 1år siden ferdig behandlet.

Det er fantastisk å se en så blid og herlig krabat.

Min prins. Min stolthet..

 

Oppi baljen med ham.

Han fryder seg. Skvetter rundt seg. Barnelatteren triller.

Så er det kos med håndkle rundt seg, litt mat og så seng.

Det har vært en fin dag.

Nå skal mamma sitte seg i sofaen, strikke litt og nyte roen.

Både rundt meg og inni meg.

Natta, vennen. Glad i deg <3

 

 

Musikk...

Jeg har nettopp sett på nyhetsmagasinet.

Der var det en raport angående musikk for syke

og det var fra post 5. Guro heter hun som er 

musikkterapaut der oppe. En fantastisk

flink dame. Hun gir så mye glede

i en ellers så trist hverdag.

Vi sitter på rom 520. Isak ligger i sengen min.

Han er ikke i form. Sluttet å spise.

Sonden er kommet på plass. Cellegiften 

har begynt sin jobb.

Han ligger der med sitt gylne hår, litt 

blek og sterkt preget av den forædiske 

sykdommen.

Det banker på døren. En sykepkleier stikker 

hodet inn. Tror dere Isak vil høre litt musikk? spør hun.

Jeg tenker tilbake på mine kollegear som
alltid fortalte hvor Isak lyste opp da de
hadde musikk.
Ja, det vil vi gjerne, svarer vi.
Inn kommer Guro, med gitar på ryggen og
en stor kasse på hjul, til oss.

Oi, se Isak, sier jeg. Han ligger der, ser knapt nok
opp. Guro spør hva han liker. Han liker det meste,
sier jeg. Hun tar frem en liten plastkurv med
ulike instrumenter oppi.
Ristefrukt, kastanjetter, triangel og bjeller.
Jeg setter Isak opp i sengen. Han viser interesse.
Guro finner fram en tamburin og to trommestikker.

Isak lyser opp og smiler. Han stråler opp og jeg
kjenner hjertet svulmer. Det har ikke vært mye av det i det siste.
Guro beynner og spille på gitaren og synge. Isak
slår på tamburinen og smiler så stort.
Jeg sitter ved siden av og smiler mens
tårene bare triller og triller.
Det er så godt å se han smile, at han vil noe og
at han i det hele tatt orker.
Det er godt for mammahjertet.

Vi ser at han begynner å bli trøtt. Så Guro
avslutter med en hadet sang.
Vi takker så mye for at hun kom  inn.

Musikk gjør godt for syke, det vet vi alt om.
Bare se hvor gutten vår stråler. Så tusen takk
Guro, for at du er der du er.

Det kommer alltid en ny jul...

Lille julaften 2013.

Vi står opp tidlig som vanlig.

En herlig gutt med ingen hår. Smilende og blid.

Vi skal opp på post 5 på vanlig kontroll.

Vi regner med at Isak må få

trombocytter. Det er noe han 

jevnlig får påfyll av.

Vi er på sykehuset i tolv tiden. Humøret er 

godt og det er alltid kjekt å treffe på kjent folk.

Felles skjebne, felles samhold.

Man kommer hjem på en måte.

Ikke frivillig, men må man, så må man.

Blodprøver blir tatt.

Det tar en halv time. Og jada, han må

ha trombocytter.

Flott, sier jeg. Da er vi tidlig hjemme igjen.

Vi har planer, som vi alltid har på lille julaften.

Jeg lager pizza, lager til snop og chips. Så koser

vi oss alle sammen med god mat og 

tegnefilm. Julefilmen vår er 

Polarexpressen.

En fantastisk film om det å ikke tro på

julenissen, og så få troen igjen. Magi..

Og etterpå ser vi på familien

Grisewold feirer jul. 

Den er et must!

Dette er en dag vi alle sammen ser fram til 

og gleder oss til. 

Så dere kan tro at vi falt litt sammen da vi 

fikk beskjed om at han måtte ha blod og..

Da må en ny prøve taes, som viser blodtypen hans.

Så skal blodet bestilles. Greit det. 

Men å få blod for ett barn, tar 3 timer.

Jeg fikk så vondt i magen. Ikke fordi vi måtte være

lenger på sykehuset, vi var vant med å vente.

Nei, på grunn av jentene...

Jeg visste at de nå måtte sitte en hel dag å vente på oss.

Vente på mat og kos. Ikke den vanlige begynnelsen

på feiringen av julen for oss..

Jeg ringer og sier i fra. Begge blir selvsagt veldig

skuffet. Men hva kan jeg gjøre? Der er så lite..

Jeg skulle skjære opp svineribben og krydre den og, for det 

skulle vi ha første dag. Jeg uttrykte en viss 

frustrasjon til mamma, fikk noen trøstende ord, og det hjalp.

Klokken er 20.00. Og vi er endelig på vei hjem.
Jeg blir alltid så sliten av å trakke på sykehuset i flere timer.

Så det var uaktuelt å lage pizza.

Det ble en Peppes Pizza. Funker det og.

Da vi endelig kom inn døren, møtte vi to jenter som gråt

og kranglet. Sa stygge ting til hverandre.

Jeg bare knakk sammen. Den ene dagen der vi skulle 

kose oss, var blitt tilbrakt på sykehuset og

nå kom vi hjem til dette! 

Det hele endte med at en av jentene tilbrakte kvelden 

på rommet og vi voksne var litt trist over dagens ende..

Svineribben var skjært og krydret, det hadde mamma
og pappa ordnet for oss før vi kom hjem.
Takk og pris...

I år prøver vi på nytt. Ingen sykehus på oss. 

Isak har hår, masse hår.

Jeg skal lage pizza og filmene ligge klar i skuffen.

I år skal jeg kose meg ekstra. Jeg har en frisk gutt

og to flotte jenter. En mann som er glad i meg.

Kan man ønske mer?

Det kommer alltid en jul, og ikke en blir som 

forventet, ja så blir gjerne neste jul det.

Med dette vil jeg ønske alle dere som har fulgt meg 

så lang en god jul og ett fredfult år.

Klem... 

En redselsfullt dag...

BANG! BANG!

Ja, takk skal du ha. Trengte den...

Eller? Nei, jeg gjorde ikke det, faktisk.

Jeg har nok. Vi har nok.

Jeg er fysisk og mentalt sliten, så at dette

kom var nok en belastning.

En redsel på ny, en annerledes 

opplevelse enn før.

Når man er oppi det hele tiden går det

sin gang. Sånn er det bare.

Livet skal være så enkelt og greit når 

man er frisk. Alle har vi våre opp og nedturer.

Det er normalt. Hvem vil ha A4 liv, liksom?

Da Isak var syk, var alt jeg drømte om at han 

skulle være frisk og vi skulle slippe å dra 

så mye på sykehuset. Slippe å være så 

redd, så engstelig. Det sliter. Og det

er beintøft.

Men...

Så slår virkeligheten meg i fjeset. Livet

har vært fint, i vel fire uker. 

Han har vært forkjølet og det er vel vanlig,

men de to siste ukene har det vært litt mer enn det.

En kveld. Vi legger oss. Dan sovner fort.

Jeg leser, og slukker lyset etter en stund.

Jeg får ikke sove, har en urolighet i hele

kroppen. En indre uro og angst.

Og så, Isak begynner å fryse, hakke tenner.

Skjelver og rister. 

Jeg tar og pakker han i dynen og holder 

hånden hans. Men han ligger bare og 

skjelver. Dan våkner. Han går bort til Isak.

Løfter han opp og bærer han til sengen vår.

Selv med sin dyne og koseteppet og våre dyner,

så fryser prinsen vår. Vi kjenner angstdyret

klatrer inn i hjertet vårt.

Det er vondt å se gutten vår syk igjen.

39* i feber. Vi lå og holdt rundt ham fra 

to til fem om natten.

Neste dag, ingen feber.

Vi lar det gå. Men så begynner andre tegn å komme.

Ingen matlyst, lite drikke.

Lite leking og mye sofa ligging. 

Neste natt ingenting, vi sov i ro.

Natten etter gjentar feberen seg igjen.

Og nå er jeg skikkelig urolig.

Men ringer vi sykehuset? Neida.

Vi vil ikke mase på de. 

Stakkars, har hatt oss nok.

I går hadde vi endelig time på dagpost.

Etter å fortalt alt til legen og at han ikke 

blir kvitt hverken forkjølelse elle 

øyebetennelse, blir ting satt i gang.

Er det tilbakefall?

Blodprøver er tatt, nå skal de ha

røntgen av overkropp og ultralyd 

av magen. Og det ble snakk om innleggelse på

infeksjon avd.

Nei, nei... Tenkte jeg. Orker ikke!

Vi sitter å venter på legene etter alle

prøver er tatt. Alt er fint. Blodprøver og alle bilder.

Phu....

Men en urinprøve som viser nevroblastom

celler må taes. Og han blir satt på antibiotika kur.

Legen var like lettet som vi var.

Det ble en lenger dag på HUS enn vi hadde

regnet med. Men det er så godt å bli tatt 

på alvor. Og neste gang ringer vi opp før, ikke

gå med angsten og redselen så lenge.

Det er ikke  nødvendig.

Man kan si at, ja, sånn er det når man begynner 

i bhg. Jo, greit det.

Det har jeg forståelse for og, men sett dere 

i vår situasjon. Prøv.

Det er ikke lett å senke skuldrene.

Jeg skulle gladelig ha gjort det.

Men det er ikke mulig.

Kanskje en gang, men ikke nå..