Tomhet..

Tomheten fyller meg. Hele meg.

Jeg ser ut i luften. På alt og ingenting.

Tomheten er en lettelse. Tomheten er

et fristed. Det er så godt å ha det.

Det er så deilig og stille rundt meg.

Ingen lyd og ingen mennesker.

Tomheten er rundt, over og inni meg.

Jeg nyter det. Det er fantastisk å

ikke være der, bare være tom.

Jeg kjenner hjertet slår, altså lever jeg.

Jeg kjenner blodet mitt bruser

gjennom årene i hele kroppen.

Jeg kjenner at det sitrer og klør

på kroppen. Så jeg er levende.

Men tomheten er så god å ha.

Av og til.

Det er så godt å komme seg vekk.

Være alene, være ensom.

Hodet mitt registrere en lyd.

Det når ikke helt inn, men det er

noe. Noen.

Lurer på hvem?

Plutselig er ordene der, klart og tydelig.

M A M M A!!!

Jeg kvepper til. Ja, hva er det, kjære du.

Isak svarer på sitt babbel språk.

Er ikke lett å vite hva han vil. Men

jeg forsøker. Kanskje det er en

skive, litt is eller drikke.

Vi finner ut av det.

Sitter så fint oppi sykehus sengen.

Ser på film, nyter melken sin.

Han har det egentlig veldig godt.

Og det er så utrolig godt å se.

Selv om jeg vet..

Tomheten er god å rømme til.

Den gjør at jeg glemmer.

Innimellom alt, er det godt.

Av og til kan jeg være Monica.

Ikke bare mamma til en syk liten

prins. Men.. Det er bare i de øyeblikkene

når jeg drar til tomheten, at jeg er Monica.

Ellers er jeg der for han.

Alltid!