Fjellet...

Jeg går og går. Med gode venner.

Samtalen flyter avgårde.

Stemningen er god. Jeg har det godt, men

tankene mine de er hos Isak.

Jeg vet han har det bra. Trygg hos

mormor og morfar. Leker godt med de.

Roer  meg med det.

Veien er lang, det går greit.

Oppoverstigningen begynner.

Fjellet står over meg som ett stort troll.

Med store trær på ryggen, steiner som

kviser på en nese. Mose som håret.

Det er skummelt.

Dette må jeg klare.

Jeg begynner å gå. Det er tungt, men det

er greit, liksom.

Ida går ved siden av meg, maser i ett.

Jeg svarer knapt nok, konsentrer med om

å komme meg opp. Det er langt.

Det er tungt.

Ett feilsteg og elven brister.

Det flommer nedover, og kroppen hulker

og jeg skjelver.

Stine legger armene rundt meg, og sier stille;

Unnskyld for at jeg presset deg til å gå.

Jeg rister lett på hodet; Jeg valgte det selv.

Det er så tungt psykisk. Tenk, du sitter

så og si i ro, i over ett år! Det er lenge det.

Det skal være befriende å gå i fjellet, og det er det.

Men når man har vært igjennom det som

vi har, så blir det en påkjenning.

Det blir ekstra tungt.

Jeg biter tennene sammen. Tar på

meg sekk, solbriller og jakken rundt livet.

Jeg tar fatt igjen.

Dan venter lenger oppe. Tar meg i hånden, tårene

triller igjen. Det er godt å

kjenne kjærligheten fra mannen min.

Dette klarer du, sier han.

Vi går sammen.

Jeg sliter, jeg drar meg oppover, videre.

Nå er jeg snart oppe. Jeg ser Viking hytten.

Sulten romler i magen min.

Halsen tørst, skulle tro jeg ikke hadde

drukket noe på turen. jaja..

Til slutt er jeg i mål, endelig.

Så deilig.

En bragd for meg.

Vi spiser og drikker, koser oss.

Det er herlig.

Sånn er det å ha ett "normalt" liv.

Eller?

Turen gikk videre, til Rundemannen og ned til

Fløyen. Fløybanen ned og på Peppes.

En fantastisk avslutning.

Turen tok  5 timer.

Jeg var glad jeg tok turen.

Takk for en flott tur, mine venner.