Hva er angst?

Angst!

Hva står i det ordet? Er det redsel? Er det noe skummelt?

Eller er det bare rett og slett rein angst,

som setter seg i brystet?

Knyter seg fast og holder ett godt tak.

Den nekter å slippe taket, fordi den er ett onde.

En ting man blir godt kjent med

i den situasjonen vi blant annet sitter i.

Det er vel godt bundet sammen med redsel og.

For det er jo sånn det er. Man har en dyp

redsel inni seg, som går over til angst.

Det er en forferdelig følelse.

Det er så forferdelig å kjenne på det 24/7.

Den er der når jeg legger meg, og jaggu, så er

den der når jeg står opp og.

Er det ikke snart på tide å gi meg fred, liksom?

Men nei...

I det siste er det blitt forsterket.

10 ganger!

Hvorfor?

Jo, for nå nærmer det seg slutt, og en slutt-

evaluering på vår vakre prins.

Når man står oppi det verste i hele sykdoms-

bildet, så er det en annen redsel og angst.

Da er man redd for at det er for sent, at han ikke

skal overleve skiten. At kreften har tatt over

hele den lille kroppen.

Nå når det nærmer seg siste behandling.

Da setter det seg en annen angst.

Man håper selvfølgelig at all behandling har

hjulpet. Det er jo en selvfølge.

Men det jeg er mest redd for, er at det ligger

gjemt noen nevroblastom celler igjen.

Som da plutselig dukker opp.

Viser sitt faenskap til sitt fulle.

Tenk hvis...

Tenk om...

Det er det angsten og redselen står for nå.

Tenk om det ikke er vekk?

Tenk om vi får den jævlige beskjeden?

Tenk om?

Åååå, jeg kjenner jeg har lyst å vri og vrenge

på meg. Riste det av meg, få vekk den

smerten, som setter seg.

Det er så skummelt.

Det verste er at ingen, og da mener

jeg ingen, av mine venner, eller

familie, kan sette seg inn i hva vi går igjennom.

Heldigvis. Unner ingen dette.

Nå vet jeg at legene er optimistiske.

Men likevel, så er den der.

Angsten...