Koseteppet..

En helt normal dag.

Isak leker med Ida. De herjer med

hageputene. Lager fjell, klatrere opp

og så faller de ned. Latteren triller.

Jeg holde på med litt husarbeid.

I morgen skal vi feire Julie sin 16 års dag

og Dan sin 40 års dag. Med onkel Terje,

mormor og morfar. Jeg skal lage middag

og selvfølgelig bake.

Jeg gleder meg. Selv om jeg alltid stresser litt,

så gleder jeg meg til å endelig feire bursdag igjen.

Jeg går ned for å henge opp klær.

Står litt i mine egne tanker og henger dem opp.

Koseteppet til Isak er lyselått med små

hvite spøkelser. En sykepleier beskriver disse

som snap chat spøkelse. Og det gjør de og.

Disse teppene betyr masse for Isak.

Trygghet, kos og varme.

De har vært med hele denne vanskelige

veien i kampen vår.

Plutselig ser jeg på teppet, stryker lett over det, og

så kommer tanken ned. Uten forvarsel;

Jeg må huske på at Isak blir begravet med

dette koseteppet. For han må ha "Ko"

med seg, hvor enn han drar!

Jeg kvepper til.

Herregud, Monica!

Hva driver du med??

Hva er det som gjør at sånne tanker faller inn?

Det nærmer seg slutt evalueringen. Vi har

fått en dato. 20.05.14 er det MR av hele kroppen.

Jeg kjenner at angst og redsel dyret kryper

frem og inn i hjertet mitt.

Jeg er så redd.

På kameraet vårt er det bilder helt fra begynnelsen.

Da jeg så igjen på de her om dagen, begynte

jeg å gråte. Først da så jeg hvor syk Isak var.

Magen spiler ut, som hos en gravid.

Lymfeknuten under armen strikker ut.

Og han ser bare så plaget ut.

Er det rart sånne dumme tanker detter inn?

Jeg er livredd. Prøver å holde

masken min. Være mamma, kone, Monica.

Men det er ikke lett.

Bare jeg skriver dette, kjenner jeg at en

klump vokser i magen, jeg orker ikke

å spise skiven. Jeg blir rett og slett

kvalm av redsel...

Jeg puster dypt inn.

En ny dag.

En dag av gangen..