Sonden..

I går gjorde jeg det. Jeg bare tok tak.

Tenkte lenge på det, men fant ut at, jo

dette må jeg gjøre. Kan ikke være egoistisk lenger.

Han trenger den ikke.

Jeg sier fint: Nå skal vi ta den vekk, og peker

på sonden. Isak rister hardnakket

på hodet. Nei, det vil han bare ikke!

Er det rart? Han har jo hatt den i over ett år.

Den er en del av ham.

Men nei, ingen bønn.

Jeg tar av plasteret på ryggen. som 

holder slangen i ro. Tar fatt i plasteret

på kinnet og tar det fort av.

Isak blir helt i fra seg. Sier bare, nei, nei...

Jeg tenker, nå eller aldri.

Plasteret er av. Sonden henger fra nesen.

Så bare drar jeg den ut. Og hyl skriket

gjomer i stuen. Den er ute.

Endelig.

Så må silikonplaten av. Isak er fremdeles

sinna på meg. Men den forsvinner den og.

Borte vekk!

Lett rød på kinnet er han. Jeg vasker lett av.

Roer han og koser.

Han tar seg i neseboret og klynker.

Tenker sikkert; Jeg vil ha den..

Men du trenger den ikke mere, min

skjønne lille prins.

Du får ikke noe særlig med medisiner lenger.

den du får i helgene, den smaker godt.

Så den skal vi klare å få i deg uten sonden.

Du spiser godt. Så godt at du trenger

ikke mer den slangen i halsen.

Det må jo være fantastisk deilig uten sonden.

Leve uten den igjen.

Faktisk vite at han er  mye bedre enn noen gang.

Noen ord begynner å komme, han er overalt

hjemme. Full i fanteri,og tro det eller ei,

han har begynt så smått å løpe.

Det varmer i hjertet mitt.

Nå neste uke, er det de siste prøvene skal taes.

Beinmarg og MIBG.

Jeg kan ikke tro noe annet at Isak er frisk.

Han ser sånn ut, virker sånn.

Det kan ikke være mer jævelskap

i kroppen.

Jeg kan ikke annet enn å håpe.

Det er alt jeg har..