Ventetid...

Jeg sitter å venter. Aner fred og ingen fare.

Isak skal på scintografi og i narkose.

Men først skal han på hjerte ekko.

Plutselig kommer Dan inn.

Vi må forte oss. Vi skal ned på røntgen.

Hva???? Hvorfor?

Angsten slår meg i bakken.

Jeg vet ikke, men vi måtte gå ned nå.

Flash back til 12.februar 2013.

Det samme skjedde da.

Den gang fikk han diagnosen kreft.

Tankene min surrer og svirrer. Tårene ikke langt unna.

Vi kommer inn. Radiografen forklarer at

de skal ta bilder av knærne til Isak.

Jeg og Dan ser på hverandre.

Sier ingenting, men blikkene sier alt.

Nå har de funnet noe.

Vi blir ferdig og går og tar hjerte ekko.

Hjertet er fint. Vi haster oss bort til

Parkbygget der scintografien skal taes.

Vi snakker sammen, diskuterer. Jeg er overbevist

på at de har funnet noe. Det kan jo være de vil bare

være sikker, sier Dan. Men jeg føler det i magen.

 Den vonde, ekle følelsen vil ikke slippe taket.

Jeg er helt dårlig.

Det går en time. Endelig er de ferdig. Nå er det

oppvåkningen. Det går fint. Han måtte vekkes

til slutt av anestesilegen. Han kjenner til Isak godt.

Og ville inn å se til han.

Vi blir kjørt bort på posten igjen. Nå er han våken,spist

to skiver og drukket masse saft.

Men jeg har en dårlig følelse.

Da vi kommer opp, står sykepleier å tar oss imot.

Legen kommer og, og sier; Vi må finne et rom, så vi

kan snakke sammen.

Hjertet mitt faller i bakken. Angst monsteret i hjertet

mitt har det som en fest nå.

Vi setter oss ned. Legen er alvorlig. Forklarer oss

at alle prøver og bilder som er tatt er fine, men....

De har sett noe i begge knærne som de er usikre på.

Jeg kjenner kvalmen stiger.

De kan ikke si med 100% at han er frisk, før de finner ut

av hva som er knærne. Enten er det arrvev eller svulster.

Det kan være aktive eller inaktive celler.

Og samtidig beklaget hun så mye at vi ikke info

om hvorfor vi måtte ned på røntgen.

Jeg skjønte det var litt traumatisk å bare bli

sendt ned uten å få en skikkelig beskjed fra oss,

det beklager jeg sterkt, sier hun.

Tårene mine begynte bare å trille. Ja, det var

alt for likt sånn som første dagen, svarte jeg.

Så nå er bildene vurdert her på Haukeland og blitt

videresendt til Riksen. Der de ville få en sakkyndig

vurdering. Og så vil de da vurdere om det blir biopsi

av knærne og dermed avklare hva det er.

Da vi kjørte hjem klarte jeg faktisk, nesten ikke

å slutte å gråte. Jeg hulket.

Man venter og venter på å få et svar.

 Et svar på at gutten er frisk eller ikke.

Et svar på at vi skal endelig leve tilnærmet

et normalt liv igjen.

Og så får vi dette. Enda mer ventetid.

Det er utholdelig.

Man holder bare ut. Må jo det.

Men jeg er sliten nå.

Håper vi snart får svarte vi venter på.

Nå er det nok.

Jeg orker ikke mer. Vil ha en

avslutning.

Den kommer, men når?