Hverdagslykke...

Fuglene kvitrer, solen skinner. Endelig

sommerfølelse i Bergen by.

Jeg kjører min lille Golf. På vei til

barnehagen. Skal hente prinsen min.

 

En glad liten gutt hyler ut; MAMMA!!

Jeg smiler og åpner armene mine. Lille gullet

slenger seg i armene mine og en god og

varm klem og kos får jeg.

Jeg snuser inn lukten av barnesvette og skitt

etter en lang og fin dag i barnehagen.

Løping, skliing, sandkasse leking, dissing

og alt annet en liten gutt gjør.

 

Han prater i vei på sitt babel språk, mens noen

forståelige ord kommer innimellom.

Det er så mye å fortelle, så mye inntrykk han

vil si meg. Jeg hører lykkelig etter.

Det varmer å se han sånn.

 

Vi kjører hjem, lager middag og koser oss.

Jeg rydder etter middag og hvem sovner på sofaen?

Joda, lille gutten..

Jeg lokker med å gå ut. Sykle..

Jada, han er med. Vi forter oss ut. Finner sykkelen.

Ned bakken. Er det noen barn ute?

Tvillingene, så bra. Noen å være med.

 

Vi er ute til det er på tide å få kvelds. Nå er det badetid.

Jeg fyller baljen. Isak står klar med bøtten og en

vannkanne. Naken liten gutt, med arr både her og der.

Jeg ser på han. Tenker på alt den gutten har vært igjennom.

Det nærmer seg 2 år siden han ble operert.

Tiden går så fort. 1år siden ferdig behandlet.

Det er fantastisk å se en så blid og herlig krabat.

Min prins. Min stolthet..

 

Oppi baljen med ham.

Han fryder seg. Skvetter rundt seg. Barnelatteren triller.

Så er det kos med håndkle rundt seg, litt mat og så seng.

Det har vært en fin dag.

Nå skal mamma sitte seg i sofaen, strikke litt og nyte roen.

Både rundt meg og inni meg.

Natta, vennen. Glad i deg <3

 

 

Musikk...

Jeg har nettopp sett på nyhetsmagasinet.

Der var det en raport angående musikk for syke

og det var fra post 5. Guro heter hun som er 

musikkterapaut der oppe. En fantastisk

flink dame. Hun gir så mye glede

i en ellers så trist hverdag.

Vi sitter på rom 520. Isak ligger i sengen min.

Han er ikke i form. Sluttet å spise.

Sonden er kommet på plass. Cellegiften 

har begynt sin jobb.

Han ligger der med sitt gylne hår, litt 

blek og sterkt preget av den forædiske 

sykdommen.

Det banker på døren. En sykepkleier stikker 

hodet inn. Tror dere Isak vil høre litt musikk? spør hun.

Jeg tenker tilbake på mine kollegear som
alltid fortalte hvor Isak lyste opp da de
hadde musikk.
Ja, det vil vi gjerne, svarer vi.
Inn kommer Guro, med gitar på ryggen og
en stor kasse på hjul, til oss.

Oi, se Isak, sier jeg. Han ligger der, ser knapt nok
opp. Guro spør hva han liker. Han liker det meste,
sier jeg. Hun tar frem en liten plastkurv med
ulike instrumenter oppi.
Ristefrukt, kastanjetter, triangel og bjeller.
Jeg setter Isak opp i sengen. Han viser interesse.
Guro finner fram en tamburin og to trommestikker.

Isak lyser opp og smiler. Han stråler opp og jeg
kjenner hjertet svulmer. Det har ikke vært mye av det i det siste.
Guro beynner og spille på gitaren og synge. Isak
slår på tamburinen og smiler så stort.
Jeg sitter ved siden av og smiler mens
tårene bare triller og triller.
Det er så godt å se han smile, at han vil noe og
at han i det hele tatt orker.
Det er godt for mammahjertet.

Vi ser at han begynner å bli trøtt. Så Guro
avslutter med en hadet sang.
Vi takker så mye for at hun kom  inn.

Musikk gjør godt for syke, det vet vi alt om.
Bare se hvor gutten vår stråler. Så tusen takk
Guro, for at du er der du er.

Det kommer alltid en ny jul...

Lille julaften 2013.

Vi står opp tidlig som vanlig.

En herlig gutt med ingen hår. Smilende og blid.

Vi skal opp på post 5 på vanlig kontroll.

Vi regner med at Isak må få

trombocytter. Det er noe han 

jevnlig får påfyll av.

Vi er på sykehuset i tolv tiden. Humøret er 

godt og det er alltid kjekt å treffe på kjent folk.

Felles skjebne, felles samhold.

Man kommer hjem på en måte.

Ikke frivillig, men må man, så må man.

Blodprøver blir tatt.

Det tar en halv time. Og jada, han må

ha trombocytter.

Flott, sier jeg. Da er vi tidlig hjemme igjen.

Vi har planer, som vi alltid har på lille julaften.

Jeg lager pizza, lager til snop og chips. Så koser

vi oss alle sammen med god mat og 

tegnefilm. Julefilmen vår er 

Polarexpressen.

En fantastisk film om det å ikke tro på

julenissen, og så få troen igjen. Magi..

Og etterpå ser vi på familien

Grisewold feirer jul. 

Den er et must!

Dette er en dag vi alle sammen ser fram til 

og gleder oss til. 

Så dere kan tro at vi falt litt sammen da vi 

fikk beskjed om at han måtte ha blod og..

Da må en ny prøve taes, som viser blodtypen hans.

Så skal blodet bestilles. Greit det. 

Men å få blod for ett barn, tar 3 timer.

Jeg fikk så vondt i magen. Ikke fordi vi måtte være

lenger på sykehuset, vi var vant med å vente.

Nei, på grunn av jentene...

Jeg visste at de nå måtte sitte en hel dag å vente på oss.

Vente på mat og kos. Ikke den vanlige begynnelsen

på feiringen av julen for oss..

Jeg ringer og sier i fra. Begge blir selvsagt veldig

skuffet. Men hva kan jeg gjøre? Der er så lite..

Jeg skulle skjære opp svineribben og krydre den og, for det 

skulle vi ha første dag. Jeg uttrykte en viss 

frustrasjon til mamma, fikk noen trøstende ord, og det hjalp.

Klokken er 20.00. Og vi er endelig på vei hjem.
Jeg blir alltid så sliten av å trakke på sykehuset i flere timer.

Så det var uaktuelt å lage pizza.

Det ble en Peppes Pizza. Funker det og.

Da vi endelig kom inn døren, møtte vi to jenter som gråt

og kranglet. Sa stygge ting til hverandre.

Jeg bare knakk sammen. Den ene dagen der vi skulle 

kose oss, var blitt tilbrakt på sykehuset og

nå kom vi hjem til dette! 

Det hele endte med at en av jentene tilbrakte kvelden 

på rommet og vi voksne var litt trist over dagens ende..

Svineribben var skjært og krydret, det hadde mamma
og pappa ordnet for oss før vi kom hjem.
Takk og pris...

I år prøver vi på nytt. Ingen sykehus på oss. 

Isak har hår, masse hår.

Jeg skal lage pizza og filmene ligge klar i skuffen.

I år skal jeg kose meg ekstra. Jeg har en frisk gutt

og to flotte jenter. En mann som er glad i meg.

Kan man ønske mer?

Det kommer alltid en jul, og ikke en blir som 

forventet, ja så blir gjerne neste jul det.

Med dette vil jeg ønske alle dere som har fulgt meg 

så lang en god jul og ett fredfult år.

Klem... 

En redselsfullt dag...

BANG! BANG!

Ja, takk skal du ha. Trengte den...

Eller? Nei, jeg gjorde ikke det, faktisk.

Jeg har nok. Vi har nok.

Jeg er fysisk og mentalt sliten, så at dette

kom var nok en belastning.

En redsel på ny, en annerledes 

opplevelse enn før.

Når man er oppi det hele tiden går det

sin gang. Sånn er det bare.

Livet skal være så enkelt og greit når 

man er frisk. Alle har vi våre opp og nedturer.

Det er normalt. Hvem vil ha A4 liv, liksom?

Da Isak var syk, var alt jeg drømte om at han 

skulle være frisk og vi skulle slippe å dra 

så mye på sykehuset. Slippe å være så 

redd, så engstelig. Det sliter. Og det

er beintøft.

Men...

Så slår virkeligheten meg i fjeset. Livet

har vært fint, i vel fire uker. 

Han har vært forkjølet og det er vel vanlig,

men de to siste ukene har det vært litt mer enn det.

En kveld. Vi legger oss. Dan sovner fort.

Jeg leser, og slukker lyset etter en stund.

Jeg får ikke sove, har en urolighet i hele

kroppen. En indre uro og angst.

Og så, Isak begynner å fryse, hakke tenner.

Skjelver og rister. 

Jeg tar og pakker han i dynen og holder 

hånden hans. Men han ligger bare og 

skjelver. Dan våkner. Han går bort til Isak.

Løfter han opp og bærer han til sengen vår.

Selv med sin dyne og koseteppet og våre dyner,

så fryser prinsen vår. Vi kjenner angstdyret

klatrer inn i hjertet vårt.

Det er vondt å se gutten vår syk igjen.

39* i feber. Vi lå og holdt rundt ham fra 

to til fem om natten.

Neste dag, ingen feber.

Vi lar det gå. Men så begynner andre tegn å komme.

Ingen matlyst, lite drikke.

Lite leking og mye sofa ligging. 

Neste natt ingenting, vi sov i ro.

Natten etter gjentar feberen seg igjen.

Og nå er jeg skikkelig urolig.

Men ringer vi sykehuset? Neida.

Vi vil ikke mase på de. 

Stakkars, har hatt oss nok.

I går hadde vi endelig time på dagpost.

Etter å fortalt alt til legen og at han ikke 

blir kvitt hverken forkjølelse elle 

øyebetennelse, blir ting satt i gang.

Er det tilbakefall?

Blodprøver er tatt, nå skal de ha

røntgen av overkropp og ultralyd 

av magen. Og det ble snakk om innleggelse på

infeksjon avd.

Nei, nei... Tenkte jeg. Orker ikke!

Vi sitter å venter på legene etter alle

prøver er tatt. Alt er fint. Blodprøver og alle bilder.

Phu....

Men en urinprøve som viser nevroblastom

celler må taes. Og han blir satt på antibiotika kur.

Legen var like lettet som vi var.

Det ble en lenger dag på HUS enn vi hadde

regnet med. Men det er så godt å bli tatt 

på alvor. Og neste gang ringer vi opp før, ikke

gå med angsten og redselen så lenge.

Det er ikke  nødvendig.

Man kan si at, ja, sånn er det når man begynner 

i bhg. Jo, greit det.

Det har jeg forståelse for og, men sett dere 

i vår situasjon. Prøv.

Det er ikke lett å senke skuldrene.

Jeg skulle gladelig ha gjort det.

Men det er ikke mulig.

Kanskje en gang, men ikke nå.. 

Ettervirkninger...

Så mange ganger jeg har fortalt det.

Så mange ganger jeg har sagt det

og ikke minst tenkt på det, så har jeg

fortalt eller sagt det uten en tåre.

Det har bare vært sånn.

En historie, en fortelling om en 

gutt og hva som skjedde med han i 

februar 2013.

Jeg har villig fortalt historien vår, både på

Facebook, avisen og på bloggen min.

Det har vært min måte å takle det på.

Min måte å fortelle hverdagen i en

grusom periode av livet vårt.

Mange tårer har vært felt underveis.

Klart det! 

Det har vært jævlig.

Men det jeg egentlig aldri har forberedt

meg på, er det som kom nå.

Og det som kommer.

Hvordan kunne jeg det? 

Hvem kan vite sånt?

Ikke jeg...

Jeg sitter hos psykologen min, for første 

gang etter at Isak ble syk.

Hun spør meg hvordan vi oppdaget kreften.

Jo, jeg forteller i vei.

Denne historien kan jeg utenat.

Men når jeg kommer til den delen

der legene kommer inn for å si at 

de har funnet svulster i armen, 

kjeven og magen, da kjenner jeg det.

Skjelving i haken, jeg svelger og 

svelger. Det er en gedigen klump i halsen.

Tårene bare triller.

What???? Tenker jeg.

Dette er jeg ferdig med. Jeg griner ikke

mer over dette. Jeg har jo fortalt det 

100 ganger. Minst! 

Men nei, jeg sitter der og bare hulker.

Jeg sier til henne ; Jeg skulle ikke grine.

Dette var ikke meningen.

Klart du kan grine. Det er jo en beintøff historie.

Jo, jeg erkjenner det. Og det er jo

vår historie. Det har begynt å gå opp 

for meg det nå...

I går var jeg i foreldremøte i bhg til Isak.

Jeg hadde sagt at jeg skulle si litt om han og

at andre foreldre må gi beskjed hvis barnet deres

er syke, sånn at jeg kan holde Isak hjemme.

En grei deal det.

Trodde jeg!

Hvem satt å hadde store problemer med å

bare si så lite? Joda, det var meg.

Jeg skjønner nå at historien om Isak 

begynner å sette sine spor.

Jeg reagerer annerledes enn jeg hadde trodd.

Jeg har fortalt historien mange ganger.

Men det er først nå, jeg skjønner 

alvoret bak den.

Og det er vel derfor det  er tyngre enn

noen gang å fortelle historien....

Døren..

Jeg står og ser på døren. Jeg vet ikke helt hva

jeg skal gjøre.

Ikke tør jeg åpne den, og ikke vil jeg heller.

Den er stor, står midt i rommet. 

Svart med ett lett glød av rødt.

Den representerer noe skummelt,

masse tøft og trist.

Jeg står der og ser på den, rekker ut hånden.

Men trekker den fort vekk igjen.

Døren er varm, selv på avstand.

Jeg går litt nærmere, men tar et steg tilbake.

Jeg går på siden av den og ser ingenting.

Jeg går rundt døren, hvordan er det mulig?

En dør midt i rommet, men ingen vegger rundt?

Jeg ser litt nærmere på døren fra andre siden.

Den er fremdeles svart, men det er kloremerker på

hele døren. Tjukke og tynne.

Jeg ser forundret på den. Jeg ser litt nøyere og 

funderer på dette. Da ser jeg også et par bulker

i døren og. Merker etter at en knyttneve har slått.

Av sinne, av fortvilelse.

Jeg undrer. Hva er dette?

Jeg går rundt igjen på forsiden av døren.

Da kan jeg se at knyttnevene er synlig på 

denne siden og. Merkelig.

Jeg blir litt mer observant på omgivelsene

mine. Rommet er hvitt, ingen vinduer.

Bare et rom med en dør.

Døren skremmer meg. Jeg vil gjerne 

åpne den, men jeg klarer ikke.

Orker ikke. 

Døren står der, svart og stor.

Jeg er tom inni meg, ingen følelser er der lenger.

Ingen tårer felles, jeg er bare ett skjell.

Hvis jeg åpner døren, vil jeg overleve?

Jeg vet ikke, og jeg er ikke klar for det nå.

I lengre tid har jeg vært sterk, tatt meg 

sammen. Holdt oss sammen som en familie.

Bare feid vekk følelsene mine.

Det er det døren er. Bak den.

Alle følelelsene, sorgen, redselen og gleden.

Jeg klarer ikke å hente de frem lenger.
Døren er låst, stengt..

Jeg vil ikke åpne den, for da blir jeg 

overveldet av følelser. 

Jeg trenger hjelp

Hjelp til å åpne døren min, men det må

skje sakte. Går det for fort vil jeg 

møte veggen. 

Jeg vil ha hjelp til å finne roen, gleden 

over at vi hàr fått gode nyheter. Jeg 

vil nyte de, rope hurra. Feire seieren 

over kreften hans.

Men klarer ikke.

Døren står der, svart med rød glød.

Jeg snur ryggen til den for denne gang.

Neste gang tar jeg kanskje på den.

Et steg nærmere,

en dag om gangen.

En dag står døren på vid gap.

Men det er en dag....

Dag 2..

Et lyshåret, krøllete gutt som hopper og spretter.

Sofaen tar i mot og han spretter videre.

Latteren klinger i stuen.

Smilet er stort, skiven i hånden, ingen ro.

Frokosten taes i farten.

Hoppefarten.

Nå skal vi barnehagen, sier jeg.

Yeaey, sier han. Ikke det at han skjønner hva

barnehage er, men han vet det er gøyt.

Gakkakane, sier han og ler høyt.

Fryder seg.

Jeg ler, er ikke akkurat endene vi skal til.

Men la gå..

Sokker, bukse, sko og jakke på.

Han peker på hodet sitt. Luen på og.

Koseteppet og smokken er med. Ikke glem

drikkeflasken. Veldig viktig.

Vi kjører ned til Rolland Barnehage.

Det er dag 2. Forventingene er litt større

i dag enn i går.

Vi går inn porten. Det står  fire-fem barn

i vinduet på Leitet. De vinker til Isak.

Han ler høyt, vagler litt på beina og vinker igjen.

Gleden er stor. Dette er gøyt.

Inn kommer vi og blir tatt i mot.

Inn og leker med biler, dyr og lego.

Mange nye venner.

Hadde han kunne ha smilt rundt hele hodet,

så hadde det skjedd.

Vi har avtale med ped.leder at vi skal ha en samtale.

Vi må si hadet, og  forlate gutten vår.

Vi forventer hyling og skriking. En gutt med røde kinn

og tårene som triller og fortvilte rop på mamma.

Men nei..

Hva skjer?

Han smiler og sier hadet, vinker oss avgårde.

Vi blir helt paff. Er dette vår gutt? Er han allerede trygg?

Så kjekt. Vi slapper av og snur oss rundt og går.

Vi ser litt på hverandre og smiler. Dette gikk jo bra.

Vi er i møte med Marie i nesten tre kvarter.

Når vi kommer på avdelingen igjen, er

gjensynsgleden stor.

HEI, roper Isak og ler. Peker på oss og smiler.

Vi må jo bare flire.

Så er det tid for lunsj. Først er det samlingstund ute

på gangen. Marie synger og Alfa dukker opp med

sekk. Oppi der er det kosebamser, smokk og eple.

Sånn som barna har med. Isak sitter storøyd og følger med.

Det er nok litt skummelt og litt spennende.

Godt at han får sitte på fanget til mamma.

Så er maten klar.

Alle barna blir plassert. Isak og.

Vi setter oss bort på sofaen. Lar de i barnehagen

styre dette. Like greit å hoppe i det.

En skive får han, de spør om han vil ha smør. Ha, svare han.

Hva vil du ha på? Leverpostei? Nok en gang; Ha.

Så spiser han så fornøyd.

Rundt han blir det sendt rundt skive, pålegg og litt

grønt. Jeg føler meg litt hjemme.

Nesten så jeg føler trangen til å hjelpe til.

Isak spiser to og en halv skive. Med den siste skiven,

gjesper han såå høyt og langt.

Legger hodet sitt litt ned på bordet.

Han er trøtt nå. Sliten etter noen timer.

Men hatt det så kjekt. Han kommer bort til meg.

Får en god klem. Nå må vi gå, sier jeg.

Nå skal vi på sykehuset. Kanskje Arja er på jobb.

Nok en gang lyser han opp og sier ja, på sin måte.

Vi går ut i gangen og kler på oss. Sier hadet

til alle barna og de voksne.

Og så kjører vi til neste destinasjon.

Haukeland.

Isak skal innlegges for mr dagen etter. Det er

vekt og høyde måling. Og så kommer legen

for vanlig sjekk. Lytter først på bryst og rygg.

Kjenner og trykker på magen.

Nå skal han se i ørene dine, sier jeg. Isak snur ørene til.

Munnen gapes høyt opp, når legen spør.

Flinke gutten vår.

Så er det opp på avdelingen for å få på claver og ta

blodprøver. Og hvem venter på oss?

Jo, Arja. Isak smiler og følger etter inn på

behandlingsrommet. Alt går fort.

Effektiv sykepleier.

Så bærer det hjem igjen.

Hjemme, og nå tenker jeg at nå er han sliten.

Men nei...

En lyshåret, krøllet liten gutt, hopper og spretter i vei

på sofaen igjen...