Døden..

Døden er et tabu ord. I hvert fall når det gjelder barn. Men, det lever vi med hver dag. Vi vet ikke om Isak overlever. Vi vet ikke om han blir frisk. Klart døden er en del av hele pakken med det forbannede ordet KREFT!

 

 

I begynnelsen da vi fikk vite at vår lille prins hadde fått en særdeles aggressiv kreft, hadde jeg mange tanker rundt døden. Jeg er ikke spesielt religiøs, men jeg tenkte da på mormoren min. Hun døde da jeg var 7år. Jeg kan enda huske begravelsen den dag i dag. Bare små glimt, men de er der. Og ikke minst sorgen min. Hun betydde så mye for meg, at da jeg var ungdom og slet med litt av hver, ja så snakket jeg med henne.  Men det jeg skulle frem til, var at jeg husker kisten der oppe. Hvit, og med masse blomster rundt. Og mamma som gråt så sårt..

 

Jeg har drømt mange ganger om en slik scene, men oppe på podiet der står det en liten hvit kiste med masse blomster rundt. Sorgen river og sliter i hele meg. Jeg skriker og har så vondt at det går ikke an å beskrive. Tårene trilte når jeg våknet fra marerittet. Heldigvis var det en drøm, men når man får en beskjed at ditt barn har fått kreft, er det mange tanker som dukker opp. For hvem er ikke livredd for barnet sitt? Det gjør jo hele livet verdt å leve. Og jeg KAN ikke miste han. Ja, jeg har to nydelige jenter og, det samme gjelder dem. Kan ikke miste dem. <3

 

For vel to uker siden fikk jeg beskjed om at min fetter Bjarte Reiulf Skaar var lagt inn på sykehus med alvorlige pusteproblemer. De valgte å legge ham i kunstig koma. De tok MR og fant da en svulst på 10cm i diameter, mellom lungene og puste røret. Den var ondartet. De kunne ikke operer den, ikke gi cellegift. Men de skulle prøve å stråle den for å lette pusten til Bjarte. Men han fikk likevel ett par måneder igjen å leve.

Jeg syntes dette var vondt, klarte ikke helt å ta det innover meg. Men sjokket ble større da jeg fikk tekstmelding av mamma; Bjarte er død.

Dette var forrige tirsdag, altså 15.oktober, 44 år gammel. Hjertet klarte ikke mer, pga pusten hans. Da gråt jeg. Da kom tårene, jeg satt med Isak på fanget og bare tviholdt rundt han. Skjønne lille gutten, ser opp på meg og stryker vekk tårene mine. Det er som om hjertet mitt skal briste.

 

I dag, tirsdag 22.oktober, skal Bjarte begraves. Jeg skulle så gjerne ha vist min respekt for en fetter jeg lekte med da jeg var mindre. Vi fettere og kusiner hadde ett godt forhold da vi var mindre.

Men jeg klarer bare ikke å gå. Det blir så vondt, jeg vet ikke om jeg kommer til å slutte å gråte. Er det dårlig gjort? Skulle jeg latt være å tenke på meg selv? Tja si det.. Denne gang velger jeg å bli hjemme. Det blir for vondt.

Min kjære mann gikk i en bisettelse sammen med Julie, forrige onsdag. Da  vår gode venninne, Marianne, hadde mistet sin fantastiske far med kreft. Dan hadde en del med Svein å gjøre, de gikk godt i spann. Lo og hadde det artig når Dan hjalp Svein med noe tømrer arbeid. Det var så tøft å gå. Han slet skikkelig, spesielt da kisten ble bært ut og sorgen til Marianne og resten av familien ble mer synlig fra der Dan og Julie satt.

 

Døden er vond. Den er forferdelig, vi  mister noen vi er glad i. Vi kommer aldri til å se de igjen. Derfor er ordet "Døden" et tabu ord, mener jeg.

Jeg vil alltid ha minnene mine av min fetter og tankene mine om Svein. Jeg glemmer aldri nyttårsaften vi feiret med familien Blix/Jørgensen. Den var formidabel. For en fantastisk familie med mye kjærlighet til hverandre.

 

Jeg velger å avslutte her.

Hvil i fred

Bjarte <3

Svein <3