Isak

Jeg sitter her med strikketøyet mitt og nyter min lille, skjønne sønn Isak. Han går i nattdrakt enda, klokken er snart tolv. Hvorfor? Jo, fordi han vil ikke bytte klær. Han liker ikke det, vil helst være inne hele tiden. Når vi skal noen steder, enten sykehuset eller bare en tur ut, er det helt forferdelig spetakkel. Han skriker og hyler, slår seg helt vrang. Det er helt grusomt.

Jeg tror grunnen er at , etter at vi bodde på sykehuset i 7 måneder, med smerter og mye narkose osv, osv. Er han veldig engstelig for å gå ut. Han er veldig knyttet til oss alle. Hyler hvis søstrene går ut, eller hvis jeg eller Dan går ut. Det er ikke lett, det er ett mareritt. Og nå skal vi snart ut hver dag fordi han skal stråles.

 

Men litt tilbake til min nytelse av Isak, jeg ser han stabber rundt her med tog i hånden, smokk i munnen og sier tut-tut. Lykkelig og en glad liten gutt. Han husker ikke noe særlig av det han har gått igjennom. Heldigvis! Nei, han er bare så glad  og smilende. En liten solstråle. Sier stort "Hei" når vi kommer hjem eller opp trappen. Det er så herlig, hjertet smelter.

 

Det er fælt å tenke på at i desember skal denne lille, smilende gutten min, igjen ligge med smerter, feber og gjerne utslett pga behandling han skal igjennom. Det gjør så vondt å tenke på. Tenk å vite at man skal påføre sitt eget barn smerter. Hvem gjør det frivillig?

Men vi må..

Han skal som sagt igjennom 14+2 dager med stråling nå. Vi begynner 6.november og er ferdig rundt 25.november. Etter det skal vi begynne med ett forskningsprosjekt, som viser bedre overlevelse på denne type kreft. Han skal ha høydose med A-vitaminer i to uker, dette får vi gi i tablett form her hjemme. Så blir det innleggelse en uke der han skal få antistoffer i den lille kroppen hans. Dette vil da gi han smerter, så mye at de kommer til å gi han morfin før de starter. Som mamma, er dette helt forferdelig å vite. Legen som er ekspert på Nevroblastom, Maria Gunnes, sa at "Han kommer til å bli veldig syk av dette, men på en helt annen måte enn dere har sett før."

Jeg kjente bare angsten slå meg hardt i magen, tenkte dette vil jeg ikke være med på. Tårene mine trillet bare stille ned kinnene mine. For jeg visste, at dette må jeg også stå i.

Etter at han har fått antistoffer, får vi en uke pause, og så skal det hele starte på an igjen. 22 uker varer denne behandlingen.

 

Julen i år vil bli annerledes og spesiell. Jeg skal nyte den i fulle drag. Det blir spesielt når man har en slik situasjon som oss. Som mange venner sier, de tar ting som en selvfølge, som vi ikke kan lenger. Men vi har jo vært der vi og. Tatt ting med en selvfølge. Nå kan vi ikke det.

Julaften blir gjerne feiret på Post 5. onkologisk avd. Hvem vet?

 Legen skulle prøve å ordne det sånn at vi får være hjemme, men kunne ikke love det. Men det gjør ikke noe.

For vet du? Vi skal ha de som betyr noe rundt oss, mamma, pappa, broren min og selvfølgelig jentene og Dan. Det betyr mer enn hvor vi feirer jul. Og for å ikke nevne alle de herlige sykepleierne som jobber der oppe. De kommer nok til å gjøre det mest mulig koselig den kvelden. Jeg er ikke redd for det. Det er bare EN dag, En julaften av livet vårt.

Så lenge Isak overlever dette, feirer jeg jul hvor som helst. Gjør hva som helst. Bare han overlever!

For han er min skjønne, lille solstråle. Som MÅ overleve.

 

Tro <3 Håp <3 Kjærlighet