Sengen...

Se der ja, ja der står du!

Må tro jeg ser deg. Står der og skinner og glinser

i all din stålglans. Gliser mot meg.

Må tro jeg ikke liker deg noe særlig.

Jeg synes du er vond, til tider ok.

Du lokker meg med en dyne og en pute.

Vel, for å si det sånn. HA, det frister ikke så.

Dynen er tynn og tung. Puten, ja hva skal jeg si om den?

Flat noen steder, høy andre steder.

Klumpete, det er sikkert.

Får jo nesten nakkesleng.

En dag er du der uten noen form for nyheter.

Du er så gammel at foran på den sprukne, respatex

platen, henger det jammen en klype.

Når brukte de det på sykehuset?

Må jo være langt, langt tilbake. Da de hang

journalen fast på sengene.

Må jo faktisk, smile litt. Tenk at du

faktisk er i omløp enda. Hvem hadde trodd det?

Stå der og glis du!

For denne gangen, ja da ble det med nye

duppeditter på. Der jeg kan heve og senke hele deg,

ryggen og føttene dine, opp eller ned.

Alt etter hva jeg har lyst til. Bare med noen knapper.

Men frister du for det?

Næ, kan ikke akkurat si det, nei.

Du knirker og beveger på deg, du er hard å

ligge på. Du er bare vond, rett og slett.

Men har jeg noe valg?

Jeg skal vel egentlig ikke klage, eller jo, jeg

gjør det fordet. Må jo ha litt lov.

Men det er jo ikke alle som får den æren

å få det skinnende stålgliset ditt inn. Med din

varme og smerte. Noen må enkelt og greit

ligge på de "fine" madrassene. Grønne i fargen.

De er faktisk verre enn deg.

Det beste jeg vet er å vite at jeg faktisk ikke

trenger deg hver natt. Jeg har faktisk noe mye bedre.

Jeg nyter å legge meg hjemme. Myk, deilig seng,

med en fantastisk god og lett dyne. Puten, åååå, den

er best. Akkurat passe høy, og akkurat så myk

som jeg liker det. Og den er trofast.

Er der hver gang jeg kommer hjem.

Du er ikke trofast, ny hver gang vi kommer på

ny innleggelse. Men jeg får jo bare godta det.

Du fungerer til ditt bruk. Takk for det.

Men jeg vet at du gliser stygt til ryggen min, når

jeg går hjem. For du vet, at du står der i morgen og

for å plage meg neste natt!