Ett pusterom..

Ett pusterom i hverdagen. Ja, det er ikke mye vi gjør. Vi velger det litt selv og. Men i dag skal jeg og Dan altså ut å spise. Vi skal på TGIF. Vi har vært så heldig å få ett gavekort der.

Og det skal nytes i dag.

 

Jeg har en tendens til å isolere meg litt. Det har blitt bedre, men er ikke flink nok. Jeg synes nemlig at det ikke er så enkelt å gå ut. Jeg ser sliten ut, føler jeg ser mye eldre ut enn før. Det er bare ikke enkelt. Det er så rart, men jeg føler at folk kan se at jeg har det tungt. Det er jo helt banalt, men det er sånn jeg føler det.

Og det er også det å treffe på noen jeg kjenner. At de skal avvise meg, som jeg har nevnt tidligere, eller gå rett forbi. Men jeg må bare kaste det av meg. Se forbi disse følelsene. For det er viktig med pusterom med denne situasjonen.

Viktig for ekteskapet, viktig for oss som familie.

 

Heldigvis har vi mine foreldre som stiller opp. De skal sitte barnevakt for Isak i dag. Det er godt å vite, at selv om de sliter med sitt, så stiller de opp for oss. Det er ikke mye jeg spør om, hverken om hjelp eller andre ting. Men nå spurte vi. GU, jeg ser fram til spearribben, mmmm...

 

Men litt om gavekortet. Det har TGIF gitt oss i gave, fordi min gode venninne Kristine og hennes venninne Lene-Mari satte seg ned og sendte rundt email til kreti og pleti og fortalte om vår situasjon. Der de ville lette vår hverdag med litt gaver.

Dette var helt i begynnelsen av diagnosen. Jeg fikk meg en skikkelig overraskelse da jeg kom hjem en lørdag. Da kom hun med lass på lass med gaver og overraskelser. Hun hadde engasjert venner på Facebook og samlet inn penger. Der de kjøpte nettbrett, leker og masse mer. Jeg husker ikke alt. Og så fikk hun sponsrete gaver og, deri blant ett gavekort på TGIF, spa for meg og jentene, bøker, leker, ja det var så mye.. Jeg var helt målløs. Den dagen rant det mange tårer.

Så nå skal altså gavekortet nytes. Gleder  meg.

 

Ser fram til å ha ett pusterom i dag. For nå begynner strålingen på onsdag. På tirsdag som var, fikk vi litt dårlige nyheter. Svulsten i foten var ikke gått vekk. Jeg tok dette veldig tungt. Det var som en kniv rev meg opp innenifra. Redselen slo bare til. Og igjen var jeg alene, sånn som da vi fikk vite at han hadde fått kreft. Jeg tror det var det som gjorde at jeg tok det tyngre.

 Men i alle fall, nå må de stråle foten hans og. Det vil si at den ikke vil vokse normalt. De må stoppe veksten på den andre foten og, sånn at han slipper å få mer plager enn nødvendig. Så det blir masse kontroller med hensyn til rygg og hofte etter behandlingen av kreft.

Men hva gjør en kortere fot for noe? Det viktigste er at han overlever.

Så at vi trenger ett pusterom og pause? Åja!

 

Da tar vi helgen, lenge til neste hele helg. Han skal stråles hver dag og om lørdagen. Så denne kvelden skal nytes i lag med min mann.

Ha en fin helg alle sammen.

 

Monica