Kjære fighteren min..

Du ble til da vi minst ventet det. Gleden var stor da jeg skjønte at jeg nok en

gang skulle oppleve et mirakel. Søstrene dine gråt av glede da jeg

fortalte at det skulle komme en liten bror eller en liten søster.

Da jeg og pappa så det på ultralyd og skjønte at det kom en liten prins,

ja da rant det en tåre eller to.

 

Ventetiden var lang, du gjorde meg dårlig. Og jaggu holdt du ikke liv og

røre om natten med meg. Turnet og spente i vei om natten.

Men min kjærlighet hadde du allerede.

To uker over tiden. Jeg var lei, tung og stor. Søstrene dine var så spent.

Ville se hvem du var og hvordan du så ut.

Fødselen gikk fort. 1,5 time. Så du kom som ett skudd. Vi så på deg med

kjærlighet, det var en perfekt liten gutt.

En perfekt prins med navnet Isak.

 

Du var en skjønn og herlig gutt. Mye skrik og skrål. Mer enn andre babyer.

Trøtt og sliten var vi, lite søvn.

Men vet du? Det gjorde ikke noe, for du gav oss så mye.

Du gav oss en helt annen kjærlighet enn noen andre.

Du gav Julie og Ida så inderlig mye glede.

Du var og er lyset vårt. Største midtpunktet i livet vårt.

 

Det første året gikk med lite søvn. Da du hadde fylt 1 år, begynte du i barnehagen.

Det var så kjekt å se hvor godt du hadde det der. De voksne tok

seg godt av deg, de ble glad i deg. For du var en solstråle.

Det er lett å bli glad i deg.

Sommeren kom og ferie ble det. En tur til Danmark. Ikke mye

søvn, men vi koste oss glugg i hel.

 

Så kom høsten. Igjen var det lite søvn på oss. Jeg ble sykemeldt i november.

Sendte deg i barnehagen. Men du var mye syk. Feber som kom og gikk.

Fikk høre flere ganger at du var utilpass. Var ikke i form. Så jeg

holdt deg mye hjemme. Mot jul i fjor, ja da begynte du å spise mindre. Ville ikke

ha mat. Du som pleide å spise 2-3 skiver til frokost, plutselig ville du ikke ha.

Jeg husker julaften, var jeg bekymret. Du ville ikke spise, sutret mye.

 

Julen gikk og ett nytt år kom.

Godt vi ikke visste hva vi skulle gå igjennom på forhånd.

Kjære Isak, jeg holdt deg mye hjemme i januar.

 Plutselig gren du bare du skulle ned teppekanten. Gråt da jeg tørket deg under armen.

Ja, du gråt for mye uforståelige ting.

Jeg ble mer og mer bekymret. Legen sa at det var et virus.

Javel. Men det gikk ikke vekk.

 

Tirsdag 5.februar. Jeg skulle hente deg i barnehagen. Jeg kjørte tidlig, for jeg var urolig.

Følte det var noe gale. Og da jeg kom, da satt du i en vogn. Elisabeth sa du hadde nektet

å gå. Bare sutret og ikke helt i form.

Ok, sa jeg. Da kommer ikke Isak tilbake før jeg vet hva dette er.

Ble innlagt torsdag 7.februar.

12.februar ett sjokk.

 

Kjære Isak.

Takk for at du er en sånn herlig og glad gutt.

Takk for at du viser glede for det meste, tross alt du har gått igjennom.

Takk for at du smiler til alle sammen du treffer.

Takk for at du er min fighter.

Takk for at jeg er en stolt mor.

Takk for at du er du.

Takk for at du er min sønn.

Verdens sterkeste og tøffeste prins.

 

Jeg elsker deg <3