Engler..

Hva er egentlig engler? Er det noen som titter ned på oss fra himmelen? Er det noen som passer på oss, som en skytsengel?

Det kan være så mangt. Og det er så mange forskjellige meninger. Selv vet jeg at det finnes engler. Jeg vet hvor de er. De jobber på Onkologisk avd. på Barneklinikken.

De er våre engler i hverdagen. De støtter, de trøster, forklarer vanskelige ord, er der under tøff behandling, ja, de er der bare for oss.

For dem er det kanskje bare en jobb, men for meg er det de som gjør hverdagen mye lettere å takle.

 

Det er rart hvor jeg faktisk savner alle sykepleierne, nå når vi ikke er der hver dag. Men det gjør jeg. Jeg har klart fått en god kontakt med de fleste. Noen har vi gjerne ikke hatt som sykepleier, men vi treffer på dem i gangene og det blir jo til at det blir noen ord utvekslet.

 

Jeg synes de som jobber der er bare helt unike. Akkurat som om de er plassert der for meg, for alle de andre foreldrene. De blir satt så stor pris på  av meg og mine. Varme ord, en klem og masse smil. Det er nøkkelordet. For det får vi mye av.

 

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal begynne, men får begynne fra begynnelsen. Den første sykepleieren jeg møtte, da jeg alene fikk vite at Isak hadde kreft, var Arja. En fantastisk omsorgsfull og ung jente. Hun var der fra første stund, forklarte vanskelige ord. Forklarte ting som skulle skje med Isak etter som dagene gikk. Vi hadde Arja fast i begynnelsen, det er viktig å forholde seg med noen faste i startfasen. Jeg husker ikke så mye fra starten, hvem vi hadde, men Arja er den som jeg husker best.

 

Etter hvert har vi blitt kjent med de aller fleste på avdelingen. Isak har, tror jeg, smeltet de fleste sine hjerter av de som jobber der. Han er en liten solstråle. Ikke så mye i begynnelsen, men likevel vant han del hjerter. Når vi nå kommer opp på kontroll, kommer de som er på vakt ut for å hilse. Det er så koselig, man føler seg virkelig likt.

Jeg ser på en god del av dem som venner, men jeg vet at sånn er det ikke. Det er ett savn av og til. Tenk å ta telefonen å ringe til Gyri. Hun er på min alder, en fantastisk fin dame. Men det er ikke sånn det fungerer. Det er ett skille. Men jeg kan likevel ønske..

 

Alle de positive tingene som skjedde med Isak, de ble like glad som oss. Jeg glemmer aldri, da vi hadde lagt på isolat i 4 uker, Isak hadde fått RS-virus, plutselig kom Arja og Anita T hoppende inn til meg, uten frakk og verneutstyr. Han var endelig fri fra RS-viruset. Det var så godt, jeg var overlykkelig. Det er tøft nok å være der oppe hele tiden, men enda tøffere å sitte på isolat. Å ikke få lov til å gå ut av rommet i det hele tatt. Men når to herlige sykepleiere blir så glad, ja da blir det bare mye bedre å være der. Det ble high five og masse smil og latter. Herlig :-)

 

Det er så mange som jobber der, jeg vil skrive ned alle navnene på dem. De betyr masse for oss og Isak. En fantastisk gjeng. Hadde alle hatt en sånn arbeidsplass, ja da hadde alle trivdes i jobben sin. Greit det er mye trist som skjer, men det er også alt det positive som skjer. At barn blir frisk, og at de ser framgangen under en behandling.. Man må plukke frem det positive i en sånn jobb. Og det tror jeg at disse englene gjør hver dag.

 

Til slutt vil jeg takke dere alle sammen på Post 5, onkologisk avd.

Takk for all varme, støtte og det gode humøret dere gir oss.

Vi sees igjen i desember.

Her er englene våre;

 

Arja, Gyri, Erlend, Marianne, Anne, Anne-Marte, Hege, Eviann,

Siri, Hannah, Line, Hilde, Frøydis, Bjarte, Jorid, Judeth,

Renathe, Elisabeth, Anita T, Anita, Lone, Kjerstin, Cecilie,

Jeanette, Linn-Marie, Kathrine, Karen, Veslemøy

Det er også noen studenter som skal være med her, men jeg husker ikke navnene deres.

Men tusen takk, for at akkurat dere er der og er våre engler.

 

Monica <3