Jeg flyr..

Jeg flyr. Jeg flyr med vinden, over vår vakre by Bergen. Jeg flyr over alle husene, menneske som er på vei til sitt gjøremål.

Jeg flyr mot en stor bygning, blir trukket mot den. Jeg kjenner jeg ikke vil. Men blir dradd mot den.

Jeg flyr inn vinduet. Ser på de inni rommet, jeg ser på ett par som sitter og holder hverandre i hånden. Sorgen lyser ut av dem. Det står en lege med dem. Hun går.

 

Paret gråter, holder rundt hverandre. Man ser og føler sorgen, fortvilelsen. Redselen.

Jeg flyr over dem. Ser og observerer. Jeg ser på damen. Hun ser så gammal ut, men er ikke rundet 40 enda. Mannen sitter og holder rundt henne, mens tårene stille triller ned på kinnene.

Jeg flyr litt nærmere. Jeg hører hva de snakker om. Ser at de ser bort på sengen. I sengen ligger en liten gutt. Så tynn, så bleik, så syk.

 

Herregud, er dette mulig? spør damen. Mannen bare rister på hodet, dypt fortvilt. Legen har gitt dårlige nyheter. Spredning. Spredning til skjelett og beinmarg. Det betyr verre diagnose.

Gråten rister i kroppen.

 

Jeg flyr, ser. Det er mange i rommet. De tenker vel sitt, hører sorgen fra den fortvilte moren og faren til den lille gutten. Jeg kjenner selv fortvilelsen. Den er i hele rommet.

 

Den lille gutten våkner, de er på oppvåkningen. Gutten har lagt i narkose. Tatt MR. Nå gråter han. Sårt. Lengter etter mamma og pappa sitt fang. Smerten er i kroppen, river og sliter. Det er vondt. Han kan bare uttrykke dette med gråt. Lille gutten.

 

Med ett, kjenner jeg noe rart. Jeg flyr, men kjenner en dragning. Mot denne triste moren, som nå smiler til gutten. Trøster han. Klemmer han forsiktig og litt desperat.

Jeg flyr mot henne, alt i meg stritter i mot. Jeg vil ikke. Vet ikke hvorfor, jeg bare vil ikke.

Kommer nærmere henne, plutselig er det som om jeg våkner.

Jeg kjenner jeg blir litt i fra meg, redselen slår mot meg som et slag i fjeset. Det er jo meg selv jeg har sett på, følt sorgen til. Det er jeg som er mammaen til Isak. Det er faktisk jeg som må takle alt dette.

 

Jeg vil ikke. Men jeg må. Sjokket med beskjeden vi fikk, rev meg løs en stund. Og jeg fløy. Jeg fløy vekk fra sorg og angst.

Men nå er jeg her igjen. Jeg er klar for fight. Sorgen er med meg hele tiden, men kampviljen og.

Ingen skal ta håpet fra oss <3

 

Sånn var det for meg en gang i mars da vi fikk beskjed om spredning. Nå er vi kommet lenger i prosessen. Fri for kreft i skjelett og beinmarg. Nå er det bare resten av faenskapet igjen.

Tro<3Håp<3Kjærlighet