Stråling..

I morgen begynner det. Stråling. Det er et skummelt ord. I det hele tatt skummel behandling. Vi vet ikke hva vi går til. Hva som egentlig skjer med den vesle kroppen.

Jeg må ærlig talt si at jeg kvir meg. BIG TIME!

Klokken åtte i morgen, på strålerom nr.8 skal vi være på Haukeland.

Nå skal ikke jeg være med fordi jeg skal noe annet med Ida. Men like fullt gruer jeg meg.

Da alt startet i februar, ble vi bare kastet inn med behandling og bivirkninger. Mens denne gang er vi mer forberedt, men likevel ikke.

 

Isak ble operert i magen for hovedtumoren sin 30.juli. I dette området skal han nå stråles.

De kommer til å komme borti tarmene og den ene nyren. Bivirkning er kvalme og oppkast og selvfølgelig litt dårligere nyre.

Forrige uke fikk vi også beskjed om at den siste svulsten i kneet hans, dessverre ikke var gått vekk, slik legene hadde håpet på. Så nå vil de stråle foten hans. Det vil gi bedre overlevelses sjanse for han. Men, foten vil stoppe å vokse. Den vil bli mindre enn den andre, så de må også stoppe veksten i venstre fot. Ok, pust inn.. Det viktigste er overlevelse, ikke en mindre fot.

Nyreproblemer og en mindre fot, det får vi ta oss av senere.

 

I går ble det en lang dag på sykehuset. Jeg og Isak var der på dagposten kl.10 i går. De tok blodprøver med en gang. Vi hadde Line,  en herlig sykepleier, hun kom med svarene kl.12. Så at det tar litt lang tid fra blodlabben, ja! Da skulle han ha trombocytter, det er blodplater, det er det som gjør at blodet vårt koagulerer. Og han skulle ha blod. For når de skal stråles må blodprosenten være på12. Isak hadde 9,2. Jaja, da er jeg vel hjemme til 17, tenkte jeg.. Men nei, alt ble forsinket, de hadde gjort en feil med pretrans prøven. Det er en prøve de tar fra blodprøvene, sånn at de vet med sikkerhet at Isak har 0 rh+. Så da kom blodet litt senere og vi ble ført opp på post 5.

 

Vi kom opp på posten kl.15. Tenkte jo at blodet kom etter en time. Men nei, det kom kl.17. Jeg var rimelig trøtt da. Det er merkelig, men når man er der oppe, blir man så trøtt og sliten. På en helt annen måte, enn å bare sitte hjemme for eksempel.

Jaja, blodet kom endelig. Men det må gå inn på 2 timer. Så det var jo litt tid igjen å sitte der. Vi hadde nå fått Marianne som sykepleier. Nok en skjønn sjel som jobber der.

Erlend, yndlings sykepleier til Isak, var også på jobb. Med spøk og moro gikk tiden faktisk fort. Da vi endelig kom hjem i åtte tiden var jeg sliten.

Men ikke Isak. Neida, han løp rundt med nye tog han hadde fått av tante Linn. En energi gutt uten like. Må jo bare flire.

 

I dag dro Dan opp med Isak. Han måtte få en pose til med blod. Da hadde også legene diskutert, at de ville ha han innlagt fra i morgen til fredag. For å se at alt gikk fint med han etter stråling.

Det er utrolig betryggende, og ikke minst en lettelse for oss. Det er riktig nok ikke noe særlig å ligge over, men dette er nytt. Vi vet ikke hvordan han kommer til å reagere. Er skummelt nok, tenk å komme hjem og så skjer det noe. Sannsynligvis gjør det ikke det, men nå kan vi i alle fall slappe av. For vi er i trygge hender.

 

Trygge hos de fantastiske legene og sykepleierne. Jeg kan ikke rose de nok.

Ha en fin dag videre.

Monica.