fredag 22. november 2013

Sjokket..

Hva?
 Hva mener du?
 Svulster?
 I armen, kjeven og magen?
 Jammen, det kan vel være godartet eller?
Legen rister litt trist på hodet; " Ikke hos barn, dessverre." Jeg knekker sammen. Hyler. Jeg klarer ikke å si ordet en gang. Jeg er helt nummen. Ser på de to legene og sykepleieren som er på rommet vårt. Isak ligger dårlig i sengen sin. Jeg sitter på min. Jeg skjelver på hendene.
Ser opp. Legen, Maria, spør om det er noen jeg vil ringe til.
Tankene mine flyr rundt etter navn. "Ja, min mann." Tårene mine triller stille ned kinnene.
Sykepleieren Arja sier til meg at hun kan være med meg mens jeg ringer.
Jeg ser på Isak, rister stille på hodet. "Nei, dette vil jeg være alene å gjøre", svarer jeg.
"Er du sikker?" Jeg nikker...
 
Før jeg får ringt, forklarer de at vi vil bli flyttet over på onkologisk avd. Få dobbelt rom, som vi skal ligge alene på. "Dere har jo to store jenter, de må få være med opp." Sier Arja. De får også lov til å ligge over. Det er viktig å være sammen nå i begynnelsen. Både for oss og jentene.
Nok en gang klarer jeg bare å nikke.
 
Maria, trykker meg varmt på skulderen. Sier, "Vi snakkes senere."
Arja spør meg igjen om hun skal være der å støtte meg når jeg skal ringe. Men det vil jeg ikke.
Jeg må være alene når jeg skal si dette til min mann, pappaen til prinsen vår. Jeg vet
jeg kommer til å grine. Vil være alene. Jeg stryker og stryker på Isak. Har helt panikk.
Arja går. Jeg er alene. Tar opp telefonen min. Finner nummeret til Dan.
Trykker på det grønne røret, det ringer. Jeg kjenner det trykker inni hjertet.
Det gjør vondt.
 
Hei, hører jeg glad fra Dan. " Er dere klar for å bli hentet?"
-Hvor er du?
-Har akkurat kjørt. Er nede i bakken.
-Du må stoppe og snu. Stemmen min skjelver.
-Hva har skjedd?
Jeg griner, klarer knapt å si det.
-Isak... har fått kreft. Hulker gjør jeg nå.
Dan er helt stille.
-Du må hente jentene. De må være med opp. Det er viktig.
-Ja, ok. Jeg kommer så snart jeg kan.
Greit, sier jeg.. Tårene bare triller.
Nå har jeg sagt det. Isak har kreft.
K R E F T
 
Ett ord. Fem bokstaver.
 Ett helvete på jord å få beskjed om.
Jeg sitter og venter på min kjære. Og jentene.
Dette har vært ett sjokk
Dette skjedde 12.februar.
En dag jeg og mine vil aldri glemme.
 
Jeg må ringe mamma og pappa. Mamma bare knekker sammen. Jeg klarer
ikke å snakke. Spør om hun kan være så snill å ringe Terje. Jeg klarer ikke.
 
Dan og jentene kommer inn døren. Alle griner. Tårer triller, vi holder rundt hverandre.
Dette gjør så vondt. Smerten rir oss.
Vi snakker sammen. Om hva som skal skje. Jeg vet ikke så mye. Enda.
Arja kommer inn til oss, hilser på Dan og Julie og Ida.
Spør om vi er klar.
Vi nikker, det er vi.
Jeg tar tingene mine, Arja kjører sengen til Isak. Han ligger rolig. Er for syk til å protestere.
Vi går igjennom gangen. Mot døren der det står; Onkologisk avd.
Jeg går med hodet bøyd, føler alle ser på oss. Tenker; Stakkar de.
Men det er bare tankene mine.
Det gjør så vondt, Jeg klarer ikke å se noen i øynene. Jeg må gå den lange veien. Inn  den døren, som vi senest dagen før så inn og sa," Er glad vi ikke er der inne."
Vel, det er vi nå.
 
Rom 520 ligger helt i enden. Rommet er stort. Eget bad og do har vi fått.
Det er ett kjøkken på avdelingen. Der kan vi lage mat når vi vil, forklarer Arja.
Hun viser oss rundt. Forklarer litt, men jeg bare nikker. Får det liksom ikke helt med meg.
Sjokket er for stort.
Vi finner oss til rette på rommet. Får madrasser, dyner og puter til alle sammen.
Vi har faktisk en koselig kveld. Rart nok. Men det hadde vi.
Vi lo sammen og gråt sammen.
 
Den kvelden sovnet vi sammen som familie. Alle på hver sin måte lei seg. Jeg sovnet med å holde Dan i hånden. Desperate begge to. Sammen i sorgen. Sammen om kjærligheten til hverandre og for barna våre. Dette skal vi klare sammen, hvisker Dan. Jeg snufser og hvisker et stille ja..
 
Tre små engler skal følge deg på livets vei.
Den ene er Tro. Den andre er Håp.
Den tredje er Kjærlighet.. <3 
 
 
Første kveld på rom 520.

6 kommentarer:

  1. Kjære Monica.Det er så ubegripeligt sterkt og lese innleggene dine.Gud skal vit att livet er uretferdigt.Det er viktigt og snakke om vanskelige ting.Eg synest dere er så flink og helt unik.Synd vi ikkje er nesten naboer lenger.Vi prater ofte om dere,jentene er opptatt av hvordan det går med dere.Hils dine fra oss.Stor klemm fra alle her.

    SvarSlett
  2. Ja Monica ...tårene bare renner og renner...husker veldig godt den tlf...det var et sjokk.ble fullstendig knust...men vi har klamret oss til håpet og det Gjør vi fortsatt. ..��

    SvarSlett
  3. Jeg gråter med dere og ber for at deres lille sønn skal få det bra i livet.

    SvarSlett
  4. Kjære kjære datteren min. Du skriver så levende at det ikke er vanskelig å forstå den store smerten dere og oss er gjennom. Jeg blir helt rørt av det du skriver. Sjokket var stort for oss også, men kan selvsagt ikke sammenlignes med det dere fikk. Men som familie står vi samlet om vår lille gutt Isak. Som du skriver håpet kan ingen ta fra oss. Er veldig glad i dere alle. Håper nå at vi alle skal få en strålende jul sammen når den tid kommer.

    SvarSlett