Vis hensyn!!!,

12.februar 2013.. livet vårt blir snudd opp ned. Gutten vår på 1,5år har fått kreft. En sjelden type, stadie 4, med spredning til beinmarg og skjelett.

Vi lever i unntakstilstand. Noen uker etter sjokket, får Isak rs-viruset.. som er livsfarlig sykdom å få, når han også har kreft. Vi blir lagt på isolat. Ikke lov til å gå ut fra rommet, ammet enn når jeg og pappaen har vaktskift, som vi kalte det. Så en morgen ringer pappen til meg, han har blitt syk, med forkjølelse og feber. Og selvfølgelig, kan han da ikke være oppe hos gutten vår. For han kan dø av mer infeksjon. Det ender opp med at jeg må sitte på isolasjon med gutten vår i over 1 uke. Uten å treffe andre enn sykepleiere, englene våre, som kom inn med frakk, hansker og munnbind for å ikke smitte han med noe nytt. For å si det mildt, etter 1 uke, knakk jeg sammen.. det var uutholdelig og forferdelig, men viktigst oppi alt, Isak måtte ikke få mer enn det han slet med.. ingen besøk, ikke noe. Til og med 2års dagen ble feiret på isolasjon. I 4 uker lå vi der..

Og nå er vi der igjen.. i unntakstilstand. Hele verden, faktisk. Jeg må være ærlig, jeg fikk fullstendig panikk torsdag 12.mars.. jeg gråt, ringte i panikk til mamma. Var livredd. For gutten min, som er frisk, men likevel ikke pga senskader. Jeg har og en datter med astma problemer.. en pappa som fikk kreft etter at Isak ble frisk, som også har kols og stråleskade på lungene. Og på toppen av alt, fikk mamma diagnosen lungekreft, i begge lungene med spredning i lymfeknuter, i oktober, og er nå under tøff behandling.. 

Jeg er livredd for at disse skal få covid-19.. jeg kan faktisk miste alle disse. I respekt og redsel, har jeg satt meg selv i karantene. Går småturer og unngår folk.

Men det som gjør meg, rett og slett fly forbanna, er egoismen til folk. Her har vi fått restriksjoner, for å ta hensyn til de svake i vårt samfunn. Så skinner solen i Bergen, og folk tror det er OK å gå til byn for den ene utepilsen, drar på fjellet for å gå den ene turen i solen.

Nei, dette er ikke OK! Du kan være smittet uten at du vet det. Du kan smitte noen jeg kjenner, som igjen smitter mine kjære.. 

Er det så farlig å bo litt i isolasjon? Egentlig? 

Ja, det er tøft. Jeg vet alt om det. Vår familie levde så og si i isolasjon i over 1 år.. 

Mange sa den gangen, Så tøff du er, du er en sterk person, jeg vet ikke om jeg hadde klart det..

Jo, man klarer dette om man tar hensyn.. vis nestekjærlighet. Vis hensyn.. 

Vær så snill, hold dere hjemme, disse ukene vi har restriksjoner.. det går over, men for hvilken pris??? 

5 år siden 8.februar

For 5år siden, jeg glemmer det aldri.

Jeg var sykemeldt, og skulle hente Isak 

tidlig i barnehagen. Jeg hadde en dårlig følelse.

Da jeg kom, satt han i en vogn. Litt rart,

 for han pleier å være aktiv. 

Løpe mot meg, med den ene armen 

sveivende foran seg, med et stort glis.

Men ikke i dag..

I dag sitter han bare der, ikke noe særlig smil heller.

Jeg ser på kollegaen min, spør om hvordan det har gått.

Han har ikke villet gå i hele dag, kan hun fortelle.

Isak strekker seg mot meg.

Jeg løfter han opp, gir han et kyss og en klem.

Ser på henne og sier: Tror ikke jeg kommer med 

tilbake med Isak, før jeg vet hva som feiler han.

Jeg kjører hjem, er veldig bekymret.

Isak er litt mer grinete, sår og lei. Ikke vil han spise heller.

Dagen etter ringer jeg lege. Får time samme dag Kl.14.

Vi kommer inn, forteller om Isak og bekymringen vår.

Han sitter rolig på fanget mitt, men vil plutselig ned å

utforske noen leker legen har i en krok.

Han halter lett og drar litt på den høyre foten. 

Dette er ikke normalt, sier legen. Jeg legger han inn.

Vi kjører til Haukeland. Ringer mamma for å fortelle, 

og begynner å gråte pga bekymring.

Vi venter og venter.. det er mange barn som er syke.

Isak er rolig, sitter mest i fanget vårt. 

Endelig, blir vi ropt opp. Klokken er 20.00.

Legen spør masse rart, ting vi ikke kan svare på.

Ting vi kan svare på. 

Får beskjed om at det ikke er ledig seng, men vi må komme 

tilbake i morgen tidlig Kl.09.00.

Vi tar blodprøver og drar hjem.

Dagen etter stiller vi tidlig. Venter lenge på rom og lege.

Isak sovner i armene mine i 11 tiden. 

En sykepleier finner seng til oss, sier at vi får rom snart.

Vi skal ha mr på gutten, men han har fått feber, igjen, 

og det blir utsatt til mandag. Dette er en fredag.

Men får beskjed at vi må ligge i helgen på post 4.

Søndag er jeg sprø.. ikke eget toalett eller dusj. Er så lei.

Spør legen om vi kan få dra hjem. Jeg må ha en dusj og 

ta med meg litt andre ting. 

Vi får lov, så vidt. Fikk grei beskjed, en dusj og rett opp igjen.

Vi skjønner ikke hvorfor de er så streng. 

Det er jo bare virus på balanse nerven jo..

Opp igjen en time senere.

Mandag og mr..

Helvete begynte.

Nå er det 5 år siden, men de dagene sitter som spikret.

Jeg sliter og har det litt tungt. Han er frisk, ja. Men er likevel tøft.

Jeg takker hver dag for at gutten min overlevde.

Og tenker på de som ikke overlevde og de som sitter i 

min situasjon i dag.. 

det er et helvete ingen kan forstå.

Men vi kom oss igjennom det. Jeg er sterkere og har det 

bedre enn noensinne. 

Isak skal på skolen til høsten, med masse utfordringer.

Men vi skal klare det. 

Alt går!

Tro, håp & kjærlighet ❤️

Endelig...

Vekkerklokken ringer... Jeg slår den av.

Ligger og strekker meg.

Nå må jeg stå opp. Det er på tide.

Jeg skal på jobb.

Ut på badet, steller meg.

Isak kommer inn til meg.

 

Vi må forte oss, ut døren i en fart. Dette

er han ikke enig i. Er vant med mamma

og Isak har god tid om morgenen..

Men ikke i dag.

Vi kjører til bhg.

God morgen, sier Marie.

Isak er ikke helt i humør, men smiler bak smokken.

Jeg gir han en hadet suss og fyker ut døren.

 

Turen til Hordvik går unna. Jeg er litt for sent ute.

Inn døren. Der sitter de og spiser frokost.

God morgen, Monica, får jeg..

Jeg sier god morgen tilbake.

Setter meg ned med barna og de voksne.

Sluker to skiver. Jeg har mye som skal gjøres.

Opp på loftet, henter mel, mais og pizzasaus.

 

Ned igjen, inn i kjøleskapet. Der er det grønnsaker,

kjøttdeig og ost.

Dette skal så greit.

Førskolebarna er så flinke. De kutter og skjærer

grønnsaker. Maser og ler i bakgrunnen.

Se, så flink vi er. Ja, det er dere virkelig.

Husk å skjær det smått, sier jeg. Jada, får

jeg til svar.

 

Jeg steker kjøttdeig og lager deigen. 3kg mel går med.

Hever seg greit gjør den og. Ungene har nå skjært opp

gulerøtter, broccoli og paprika.

Dette går unna. Så er det tid for samlingstund

og jeg blir alene på kjøkkenet.

Deigen trilles og formes til pizza. 6 i tallet.

 

På med fyllet og inn ovnen. To om gangen.

Rydder og vasker. Ut med nystekt pizza,

inn med 2nye.. Nå nærmer det seg lunsj.

De skal spise ute. Vi er heldig.

Det er en sommerdag, med herlig temp og sol.

 

Jeg går opp på loftet og tar lunsj. Pizzaen

er god, får jeg høre. Det er kjekt å høre.

Lunsjen går over og jeg går ned og tar

oppvasken. Går ut og er med barna litt.

Så inn å skjære frukt.

 

Dagen går, nå er den over. Så er det tid

for å gå hjem.

Endelig!!

Endelig får jeg sagt;

God helg!!

Det er fredag og det er fantastisk å få sagt

det til mine kollegaer etter 2,5 år.

Endelig min tur.

 

GOD HELG :-D

Hverdagslykke...

Fuglene kvitrer, solen skinner. Endelig

sommerfølelse i Bergen by.

Jeg kjører min lille Golf. På vei til

barnehagen. Skal hente prinsen min.

 

En glad liten gutt hyler ut; MAMMA!!

Jeg smiler og åpner armene mine. Lille gullet

slenger seg i armene mine og en god og

varm klem og kos får jeg.

Jeg snuser inn lukten av barnesvette og skitt

etter en lang og fin dag i barnehagen.

Løping, skliing, sandkasse leking, dissing

og alt annet en liten gutt gjør.

 

Han prater i vei på sitt babel språk, mens noen

forståelige ord kommer innimellom.

Det er så mye å fortelle, så mye inntrykk han

vil si meg. Jeg hører lykkelig etter.

Det varmer å se han sånn.

 

Vi kjører hjem, lager middag og koser oss.

Jeg rydder etter middag og hvem sovner på sofaen?

Joda, lille gutten..

Jeg lokker med å gå ut. Sykle..

Jada, han er med. Vi forter oss ut. Finner sykkelen.

Ned bakken. Er det noen barn ute?

Tvillingene, så bra. Noen å være med.

 

Vi er ute til det er på tide å få kvelds. Nå er det badetid.

Jeg fyller baljen. Isak står klar med bøtten og en

vannkanne. Naken liten gutt, med arr både her og der.

Jeg ser på han. Tenker på alt den gutten har vært igjennom.

Det nærmer seg 2 år siden han ble operert.

Tiden går så fort. 1år siden ferdig behandlet.

Det er fantastisk å se en så blid og herlig krabat.

Min prins. Min stolthet..

 

Oppi baljen med ham.

Han fryder seg. Skvetter rundt seg. Barnelatteren triller.

Så er det kos med håndkle rundt seg, litt mat og så seng.

Det har vært en fin dag.

Nå skal mamma sitte seg i sofaen, strikke litt og nyte roen.

Både rundt meg og inni meg.

Natta, vennen. Glad i deg <3

 

 

Musikk...

Jeg har nettopp sett på nyhetsmagasinet.

Der var det en raport angående musikk for syke

og det var fra post 5. Guro heter hun som er 

musikkterapaut der oppe. En fantastisk

flink dame. Hun gir så mye glede

i en ellers så trist hverdag.

Vi sitter på rom 520. Isak ligger i sengen min.

Han er ikke i form. Sluttet å spise.

Sonden er kommet på plass. Cellegiften 

har begynt sin jobb.

Han ligger der med sitt gylne hår, litt 

blek og sterkt preget av den forædiske 

sykdommen.

Det banker på døren. En sykepkleier stikker 

hodet inn. Tror dere Isak vil høre litt musikk? spør hun.

Jeg tenker tilbake på mine kollegear som
alltid fortalte hvor Isak lyste opp da de
hadde musikk.
Ja, det vil vi gjerne, svarer vi.
Inn kommer Guro, med gitar på ryggen og
en stor kasse på hjul, til oss.

Oi, se Isak, sier jeg. Han ligger der, ser knapt nok
opp. Guro spør hva han liker. Han liker det meste,
sier jeg. Hun tar frem en liten plastkurv med
ulike instrumenter oppi.
Ristefrukt, kastanjetter, triangel og bjeller.
Jeg setter Isak opp i sengen. Han viser interesse.
Guro finner fram en tamburin og to trommestikker.

Isak lyser opp og smiler. Han stråler opp og jeg
kjenner hjertet svulmer. Det har ikke vært mye av det i det siste.
Guro beynner og spille på gitaren og synge. Isak
slår på tamburinen og smiler så stort.
Jeg sitter ved siden av og smiler mens
tårene bare triller og triller.
Det er så godt å se han smile, at han vil noe og
at han i det hele tatt orker.
Det er godt for mammahjertet.

Vi ser at han begynner å bli trøtt. Så Guro
avslutter med en hadet sang.
Vi takker så mye for at hun kom  inn.

Musikk gjør godt for syke, det vet vi alt om.
Bare se hvor gutten vår stråler. Så tusen takk
Guro, for at du er der du er.

Det kommer alltid en ny jul...

Lille julaften 2013.

Vi står opp tidlig som vanlig.

En herlig gutt med ingen hår. Smilende og blid.

Vi skal opp på post 5 på vanlig kontroll.

Vi regner med at Isak må få

trombocytter. Det er noe han 

jevnlig får påfyll av.

Vi er på sykehuset i tolv tiden. Humøret er 

godt og det er alltid kjekt å treffe på kjent folk.

Felles skjebne, felles samhold.

Man kommer hjem på en måte.

Ikke frivillig, men må man, så må man.

Blodprøver blir tatt.

Det tar en halv time. Og jada, han må

ha trombocytter.

Flott, sier jeg. Da er vi tidlig hjemme igjen.

Vi har planer, som vi alltid har på lille julaften.

Jeg lager pizza, lager til snop og chips. Så koser

vi oss alle sammen med god mat og 

tegnefilm. Julefilmen vår er 

Polarexpressen.

En fantastisk film om det å ikke tro på

julenissen, og så få troen igjen. Magi..

Og etterpå ser vi på familien

Grisewold feirer jul. 

Den er et must!

Dette er en dag vi alle sammen ser fram til 

og gleder oss til. 

Så dere kan tro at vi falt litt sammen da vi 

fikk beskjed om at han måtte ha blod og..

Da må en ny prøve taes, som viser blodtypen hans.

Så skal blodet bestilles. Greit det. 

Men å få blod for ett barn, tar 3 timer.

Jeg fikk så vondt i magen. Ikke fordi vi måtte være

lenger på sykehuset, vi var vant med å vente.

Nei, på grunn av jentene...

Jeg visste at de nå måtte sitte en hel dag å vente på oss.

Vente på mat og kos. Ikke den vanlige begynnelsen

på feiringen av julen for oss..

Jeg ringer og sier i fra. Begge blir selvsagt veldig

skuffet. Men hva kan jeg gjøre? Der er så lite..

Jeg skulle skjære opp svineribben og krydre den og, for det 

skulle vi ha første dag. Jeg uttrykte en viss 

frustrasjon til mamma, fikk noen trøstende ord, og det hjalp.

Klokken er 20.00. Og vi er endelig på vei hjem.
Jeg blir alltid så sliten av å trakke på sykehuset i flere timer.

Så det var uaktuelt å lage pizza.

Det ble en Peppes Pizza. Funker det og.

Da vi endelig kom inn døren, møtte vi to jenter som gråt

og kranglet. Sa stygge ting til hverandre.

Jeg bare knakk sammen. Den ene dagen der vi skulle 

kose oss, var blitt tilbrakt på sykehuset og

nå kom vi hjem til dette! 

Det hele endte med at en av jentene tilbrakte kvelden 

på rommet og vi voksne var litt trist over dagens ende..

Svineribben var skjært og krydret, det hadde mamma
og pappa ordnet for oss før vi kom hjem.
Takk og pris...

I år prøver vi på nytt. Ingen sykehus på oss. 

Isak har hår, masse hår.

Jeg skal lage pizza og filmene ligge klar i skuffen.

I år skal jeg kose meg ekstra. Jeg har en frisk gutt

og to flotte jenter. En mann som er glad i meg.

Kan man ønske mer?

Det kommer alltid en jul, og ikke en blir som 

forventet, ja så blir gjerne neste jul det.

Med dette vil jeg ønske alle dere som har fulgt meg 

så lang en god jul og ett fredfult år.

Klem... 

En redselsfullt dag...

BANG! BANG!

Ja, takk skal du ha. Trengte den...

Eller? Nei, jeg gjorde ikke det, faktisk.

Jeg har nok. Vi har nok.

Jeg er fysisk og mentalt sliten, så at dette

kom var nok en belastning.

En redsel på ny, en annerledes 

opplevelse enn før.

Når man er oppi det hele tiden går det

sin gang. Sånn er det bare.

Livet skal være så enkelt og greit når 

man er frisk. Alle har vi våre opp og nedturer.

Det er normalt. Hvem vil ha A4 liv, liksom?

Da Isak var syk, var alt jeg drømte om at han 

skulle være frisk og vi skulle slippe å dra 

så mye på sykehuset. Slippe å være så 

redd, så engstelig. Det sliter. Og det

er beintøft.

Men...

Så slår virkeligheten meg i fjeset. Livet

har vært fint, i vel fire uker. 

Han har vært forkjølet og det er vel vanlig,

men de to siste ukene har det vært litt mer enn det.

En kveld. Vi legger oss. Dan sovner fort.

Jeg leser, og slukker lyset etter en stund.

Jeg får ikke sove, har en urolighet i hele

kroppen. En indre uro og angst.

Og så, Isak begynner å fryse, hakke tenner.

Skjelver og rister. 

Jeg tar og pakker han i dynen og holder 

hånden hans. Men han ligger bare og 

skjelver. Dan våkner. Han går bort til Isak.

Løfter han opp og bærer han til sengen vår.

Selv med sin dyne og koseteppet og våre dyner,

så fryser prinsen vår. Vi kjenner angstdyret

klatrer inn i hjertet vårt.

Det er vondt å se gutten vår syk igjen.

39* i feber. Vi lå og holdt rundt ham fra 

to til fem om natten.

Neste dag, ingen feber.

Vi lar det gå. Men så begynner andre tegn å komme.

Ingen matlyst, lite drikke.

Lite leking og mye sofa ligging. 

Neste natt ingenting, vi sov i ro.

Natten etter gjentar feberen seg igjen.

Og nå er jeg skikkelig urolig.

Men ringer vi sykehuset? Neida.

Vi vil ikke mase på de. 

Stakkars, har hatt oss nok.

I går hadde vi endelig time på dagpost.

Etter å fortalt alt til legen og at han ikke 

blir kvitt hverken forkjølelse elle 

øyebetennelse, blir ting satt i gang.

Er det tilbakefall?

Blodprøver er tatt, nå skal de ha

røntgen av overkropp og ultralyd 

av magen. Og det ble snakk om innleggelse på

infeksjon avd.

Nei, nei... Tenkte jeg. Orker ikke!

Vi sitter å venter på legene etter alle

prøver er tatt. Alt er fint. Blodprøver og alle bilder.

Phu....

Men en urinprøve som viser nevroblastom

celler må taes. Og han blir satt på antibiotika kur.

Legen var like lettet som vi var.

Det ble en lenger dag på HUS enn vi hadde

regnet med. Men det er så godt å bli tatt 

på alvor. Og neste gang ringer vi opp før, ikke

gå med angsten og redselen så lenge.

Det er ikke  nødvendig.

Man kan si at, ja, sånn er det når man begynner 

i bhg. Jo, greit det.

Det har jeg forståelse for og, men sett dere 

i vår situasjon. Prøv.

Det er ikke lett å senke skuldrene.

Jeg skulle gladelig ha gjort det.

Men det er ikke mulig.

Kanskje en gang, men ikke nå.. 

Ettervirkninger...

Så mange ganger jeg har fortalt det.

Så mange ganger jeg har sagt det

og ikke minst tenkt på det, så har jeg

fortalt eller sagt det uten en tåre.

Det har bare vært sånn.

En historie, en fortelling om en 

gutt og hva som skjedde med han i 

februar 2013.

Jeg har villig fortalt historien vår, både på

Facebook, avisen og på bloggen min.

Det har vært min måte å takle det på.

Min måte å fortelle hverdagen i en

grusom periode av livet vårt.

Mange tårer har vært felt underveis.

Klart det! 

Det har vært jævlig.

Men det jeg egentlig aldri har forberedt

meg på, er det som kom nå.

Og det som kommer.

Hvordan kunne jeg det? 

Hvem kan vite sånt?

Ikke jeg...

Jeg sitter hos psykologen min, for første 

gang etter at Isak ble syk.

Hun spør meg hvordan vi oppdaget kreften.

Jo, jeg forteller i vei.

Denne historien kan jeg utenat.

Men når jeg kommer til den delen

der legene kommer inn for å si at 

de har funnet svulster i armen, 

kjeven og magen, da kjenner jeg det.

Skjelving i haken, jeg svelger og 

svelger. Det er en gedigen klump i halsen.

Tårene bare triller.

What???? Tenker jeg.

Dette er jeg ferdig med. Jeg griner ikke

mer over dette. Jeg har jo fortalt det 

100 ganger. Minst! 

Men nei, jeg sitter der og bare hulker.

Jeg sier til henne ; Jeg skulle ikke grine.

Dette var ikke meningen.

Klart du kan grine. Det er jo en beintøff historie.

Jo, jeg erkjenner det. Og det er jo

vår historie. Det har begynt å gå opp 

for meg det nå...

I går var jeg i foreldremøte i bhg til Isak.

Jeg hadde sagt at jeg skulle si litt om han og

at andre foreldre må gi beskjed hvis barnet deres

er syke, sånn at jeg kan holde Isak hjemme.

En grei deal det.

Trodde jeg!

Hvem satt å hadde store problemer med å

bare si så lite? Joda, det var meg.

Jeg skjønner nå at historien om Isak 

begynner å sette sine spor.

Jeg reagerer annerledes enn jeg hadde trodd.

Jeg har fortalt historien mange ganger.

Men det er først nå, jeg skjønner 

alvoret bak den.

Og det er vel derfor det  er tyngre enn

noen gang å fortelle historien....

Døren..

Jeg står og ser på døren. Jeg vet ikke helt hva

jeg skal gjøre.

Ikke tør jeg åpne den, og ikke vil jeg heller.

Den er stor, står midt i rommet. 

Svart med ett lett glød av rødt.

Den representerer noe skummelt,

masse tøft og trist.

Jeg står der og ser på den, rekker ut hånden.

Men trekker den fort vekk igjen.

Døren er varm, selv på avstand.

Jeg går litt nærmere, men tar et steg tilbake.

Jeg går på siden av den og ser ingenting.

Jeg går rundt døren, hvordan er det mulig?

En dør midt i rommet, men ingen vegger rundt?

Jeg ser litt nærmere på døren fra andre siden.

Den er fremdeles svart, men det er kloremerker på

hele døren. Tjukke og tynne.

Jeg ser forundret på den. Jeg ser litt nøyere og 

funderer på dette. Da ser jeg også et par bulker

i døren og. Merker etter at en knyttneve har slått.

Av sinne, av fortvilelse.

Jeg undrer. Hva er dette?

Jeg går rundt igjen på forsiden av døren.

Da kan jeg se at knyttnevene er synlig på 

denne siden og. Merkelig.

Jeg blir litt mer observant på omgivelsene

mine. Rommet er hvitt, ingen vinduer.

Bare et rom med en dør.

Døren skremmer meg. Jeg vil gjerne 

åpne den, men jeg klarer ikke.

Orker ikke. 

Døren står der, svart og stor.

Jeg er tom inni meg, ingen følelser er der lenger.

Ingen tårer felles, jeg er bare ett skjell.

Hvis jeg åpner døren, vil jeg overleve?

Jeg vet ikke, og jeg er ikke klar for det nå.

I lengre tid har jeg vært sterk, tatt meg 

sammen. Holdt oss sammen som en familie.

Bare feid vekk følelsene mine.

Det er det døren er. Bak den.

Alle følelelsene, sorgen, redselen og gleden.

Jeg klarer ikke å hente de frem lenger.
Døren er låst, stengt..

Jeg vil ikke åpne den, for da blir jeg 

overveldet av følelser. 

Jeg trenger hjelp

Hjelp til å åpne døren min, men det må

skje sakte. Går det for fort vil jeg 

møte veggen. 

Jeg vil ha hjelp til å finne roen, gleden 

over at vi hàr fått gode nyheter. Jeg 

vil nyte de, rope hurra. Feire seieren 

over kreften hans.

Men klarer ikke.

Døren står der, svart med rød glød.

Jeg snur ryggen til den for denne gang.

Neste gang tar jeg kanskje på den.

Et steg nærmere,

en dag om gangen.

En dag står døren på vid gap.

Men det er en dag....

Dag 2..

Et lyshåret, krøllete gutt som hopper og spretter.

Sofaen tar i mot og han spretter videre.

Latteren klinger i stuen.

Smilet er stort, skiven i hånden, ingen ro.

Frokosten taes i farten.

Hoppefarten.

Nå skal vi barnehagen, sier jeg.

Yeaey, sier han. Ikke det at han skjønner hva

barnehage er, men han vet det er gøyt.

Gakkakane, sier han og ler høyt.

Fryder seg.

Jeg ler, er ikke akkurat endene vi skal til.

Men la gå..

Sokker, bukse, sko og jakke på.

Han peker på hodet sitt. Luen på og.

Koseteppet og smokken er med. Ikke glem

drikkeflasken. Veldig viktig.

Vi kjører ned til Rolland Barnehage.

Det er dag 2. Forventingene er litt større

i dag enn i går.

Vi går inn porten. Det står  fire-fem barn

i vinduet på Leitet. De vinker til Isak.

Han ler høyt, vagler litt på beina og vinker igjen.

Gleden er stor. Dette er gøyt.

Inn kommer vi og blir tatt i mot.

Inn og leker med biler, dyr og lego.

Mange nye venner.

Hadde han kunne ha smilt rundt hele hodet,

så hadde det skjedd.

Vi har avtale med ped.leder at vi skal ha en samtale.

Vi må si hadet, og  forlate gutten vår.

Vi forventer hyling og skriking. En gutt med røde kinn

og tårene som triller og fortvilte rop på mamma.

Men nei..

Hva skjer?

Han smiler og sier hadet, vinker oss avgårde.

Vi blir helt paff. Er dette vår gutt? Er han allerede trygg?

Så kjekt. Vi slapper av og snur oss rundt og går.

Vi ser litt på hverandre og smiler. Dette gikk jo bra.

Vi er i møte med Marie i nesten tre kvarter.

Når vi kommer på avdelingen igjen, er

gjensynsgleden stor.

HEI, roper Isak og ler. Peker på oss og smiler.

Vi må jo bare flire.

Så er det tid for lunsj. Først er det samlingstund ute

på gangen. Marie synger og Alfa dukker opp med

sekk. Oppi der er det kosebamser, smokk og eple.

Sånn som barna har med. Isak sitter storøyd og følger med.

Det er nok litt skummelt og litt spennende.

Godt at han får sitte på fanget til mamma.

Så er maten klar.

Alle barna blir plassert. Isak og.

Vi setter oss bort på sofaen. Lar de i barnehagen

styre dette. Like greit å hoppe i det.

En skive får han, de spør om han vil ha smør. Ha, svare han.

Hva vil du ha på? Leverpostei? Nok en gang; Ha.

Så spiser han så fornøyd.

Rundt han blir det sendt rundt skive, pålegg og litt

grønt. Jeg føler meg litt hjemme.

Nesten så jeg føler trangen til å hjelpe til.

Isak spiser to og en halv skive. Med den siste skiven,

gjesper han såå høyt og langt.

Legger hodet sitt litt ned på bordet.

Han er trøtt nå. Sliten etter noen timer.

Men hatt det så kjekt. Han kommer bort til meg.

Får en god klem. Nå må vi gå, sier jeg.

Nå skal vi på sykehuset. Kanskje Arja er på jobb.

Nok en gang lyser han opp og sier ja, på sin måte.

Vi går ut i gangen og kler på oss. Sier hadet

til alle barna og de voksne.

Og så kjører vi til neste destinasjon.

Haukeland.

Isak skal innlegges for mr dagen etter. Det er

vekt og høyde måling. Og så kommer legen

for vanlig sjekk. Lytter først på bryst og rygg.

Kjenner og trykker på magen.

Nå skal han se i ørene dine, sier jeg. Isak snur ørene til.

Munnen gapes høyt opp, når legen spør.

Flinke gutten vår.

Så er det opp på avdelingen for å få på claver og ta

blodprøver. Og hvem venter på oss?

Jo, Arja. Isak smiler og følger etter inn på

behandlingsrommet. Alt går fort.

Effektiv sykepleier.

Så bærer det hjem igjen.

Hjemme, og nå tenker jeg at nå er han sliten.

Men nei...

En lyshåret, krøllet liten gutt, hopper og spretter i vei

på sofaen igjen...  

Oioioi...

Jada, så er jeg sentimental. Big time.

Tårene bare renner, folk ser sikkert rart på meg.

Det rare stedet for å la tårene falle, liksom.

Ja, jeg innrømmer det.

Tårene triller. Jeg hulker nesten.

Hvorfor?

Jo, for Isak viser sånn glede og opprømthet.

Oioioi, kommer det.

Det er så fantastisk. Å se gleden hans.

Jeg kjenner bare tårene presser på, og der

triller de ned på kinnet.

Koffor griner du? Spør Dan.

Fordi han har aldri fått oppleve dette før.

Fordi han viser sånn glede og bare er helt i hundre.

 Vi er på Akvariet.

Det er show med sjøløvene.

Vi går inn og ned til krokodillene.

Da er kommer det samme ut. Se, oioioi.

Det er bare så gøyt å se.

Hadde han vært en frisk gutt i utgangspunktet,

hadde jo selvfølgelig opplevelsen vært gøyt

når du ser barnet ditt blir så glad for å oppleve noe kjekt.

Men for oss blir det litt ekstra, han har faktisk

mistet ett helt år. Den spennende utviklingen

 mellom to og tre år.

Det er så mye han har gått glipp av.

Ting og opplevelser som blir tatt

som en selvfølge. Bare et besøk på

Toys R Us, var en opplevelse uten like.

Han skulle ha alt, bar på tunge ting. Slapp det

når noe annet var interessant og tok med seg det.

Oioioi, var standard og ordet se!

Så ja, jeg er en sippedame. En mamma

med et sårt hjerte som har sett hva min sønn

har gått igjennom på sitt korte liv.

Er det rart tårene triller?

Vi ser på alle fiskene, slanger, sjøstjerner,

blekksprut og haier, og Isak er like

entusiastisk. Det er gøyt. Jeg smiler

og koser meg med han.

Til slutt går vi ut og bort til pingvinene.

Men de var litt skuff siden sist vi var på Akvariet.

Men Isak ser Pingu, så da er vi fornøyd.

Turen ender gjennom suvenir butikken.

Alt skal prøves, og taes på.

Legger på plass, løper til en ny ting.

Til slutt er han fornøyd, peker oppi vognen sin.

Jeg setter han oppi, da må vi betale sier jeg.

Jeg betaler gladelig

Isak tar på solbriller og sier wuaæææ..

Krokodille bamsen spiser meg.

Dette har vært en fin opplevelse.

Deilig å kunne gjøre dagligdagse ting igjen.

Isak holder fast på krokodillen og smiler til meg.

Jeg bare elsker gutten min... .

Ett tall...

Så er den dagen kommet. Jeg er ikke særlig happy.

Det er ferie, felles ferie. Og stor sett er de fleste av

venner og familie på ferie på denne tiden.

Men jeg skal vel ikke klage.

Jeg har min familie her.

Mann og barn.

Ja, og så foreldrene mine.

Det er 10 år siden sist jeg hadde denne ekle klumpen

i magen. Da var jeg faktisk selv på ferie.

På Gol. Med mann og barn.

Ja, og foreldrene mine.

Vi spiste et herlig måltid ute og det

var riktig så koselig.

I år går det stillere for seg. Ikke er vi på ferie.

Ikke skal vi ut å spise middag.

Nei, i år er vi hjemme. Riktig nok blir det

middag. Men denne gangen må jeg lage den selv.

Og mann og barn skal spise med meg.

Ja, og så foreldrene mine.

Hva er det egentlig jeg kvir meg til?

Det er bare ett tall.

Men ett høyere tall enn i fjor, og året før og

året før der igjen osv...

Jeg får vel bare bite det i meg. Ta det innover meg.

Omfavne det.. Eller?

I fjor på denne tiden forberedte vi oss til  en Oslo tur.

Ikke for en ferie tur. Nei, da var det operasjon

på agendaen vår. Isak skulle bli kvitt

hovedtumoren i magen.

Jentene var i Danmark på Dana-Cup med

venner av oss. Ikke spiller de fotball, men de

fikk ferie i alle fall. Så det sier seg selv, at i

fjor ble det ingen middag eller kake.

Men er det så viktig egentlig?

Det er, som sagt, bare et tall.

Det er større ting å bekymre seg for enn tall.

Andre ting som er viktigere.

Kampen om overlevelse.

Det å være der for hverandre.

Å si at man er glad i den nærmeste. Om det er en

god venn eller familie.

Det er dette som er mer viktig.

Nei, jeg får vel bare kaste det bak meg.

Men vent litt. Jeg ser på meg selv inni

speilet. Har jeg mere rynker? Ser jeg eldre ut?

I følge min mann og førstefødte, så har

håret mitt forandret farge!

Er det mulig å være så frekk?

Å si noe sånt?

Nei, det er bare solen som har laget solskinn

striper i håret mitt, erklærer jeg.

Jeg ser igjen.. hmmm..

Jaggu er de hårene over ørene noe skinnende.

Litt sølvstøv på.. Huff...

Men er det rart?

Alt vi har gått igjennom dette 1,5 året.

Enhver person kan prøve å komme

seg gjennom noe sånt uten spor.

Jeg tenker igjen; Disse linjene er et minne.

På hvor sterk jeg må ha vært. Et sted må

jo det vise. Og da blir det vel ansiktet som

har vært slitent av sorg og bekymringer.

Vet du?

Jeg blir 40 år i dag.

Jeg smiler til meg selv.

Gratulerer med dagen, Monica.

Du er sterk og det er bare ett tall... 

22-23.juli 2013...

Jeg sover. Men det varer ikke lenge.

Døren går opp og jeg hører;

God morgen, Monica. Isak er klar. Klar?

Allerede?  Det var fort.. Jeg trodde det kom til å ta

lang tid jeg. Neida, av og til går det fort.

Jeg strekker meg og sier at jeg skal kle på meg.

Sykepleieren går ut. Jeg tar opp mobilen min.

Tekster til Dan; Isak er klar!

Jeg ser på Isak og stryker over det skallede hodet.

Kler på meg og vekker han. Som vanlig er han

i strålende humør med en gang, selv med den forræderske

sykdommen som herjer med kroppen hans.

Vi triller bort på andre siden til hovedbygget. Isak skal i narkose.

Denne gangen er det et dren som skal opereres inn i lysken.

Endelig fri for kreft i  beinmargen, så nå skal stamceller høstes.

Innsovningen går greit. I mellom tiden kommer Dan opp.

Vi går sammen bort til oppvåkningen. Det går fint der.

Så er det tilbake til avdelingen. Vi vet ikke hva vi skal igjennom.

Og det er jeg glad jeg ikke visste.

Da vi kommer tilbake til rommet er alt nesten klart.

Maskinen som skal høste stamcellene står der. Stor er den,

med masse forskjellige duppeditter. En pose med blod henger

der og en tom ved siden av. Det er en fascinerende maskin.

Den skal kobles til kateteret i lysken til Isak, der den vil

dra blodet hans ut og det vil videre gå inn i maskinen. Der er det en

slags sentrifuge som skiller blodet og stamcellene hans. Deretter går blodet 

inn igjen i Isak gjennom hickmannen. Og så etter et visst

antall timer, er de  ferdig og så teller de hvor mange

stamceller de har høstet. Og er det ikke nok, ja så er

det samme prosedyre dagen etter.

Enkel sak, hvis det gjelder eldre barn.

Prosedyren begynner, det er mange inne på rommet og det er varmt.

Damene som er ansvarlig for maskinen, er fra blodbanken.

Hun ene begynner å stresse litt. Det kommer nesten ingenting ut

fra kateteret. Dette er ikke bra.

Det ender opp med at jeg holder Isak nede med kraft for å

holde han i ro, og Dan må være med. Jeg holder oppe,

han med beina. Isak skriker og skriker.

Jeg stryker han på hodet, trøster etter beste evne. Men det

hjelper ikke. Det er masse aktivitet rundt oss. Jeg

registrere ingenting, jeg konsentrer meg kun om gutten.

Det skjærer igjennom hjertet mitt. Han er helt krakilsk.

En liten to åring som blir holdt fast med makt, fy f...

Dan er like stresset. Svetten renner i pannen og vi ser like

desperat på hverandre. Dette er umenneskelig.

Er det ikke noe beroligende han kan få? Roper Dan.

Jo, han kan få det. Sykepleier går ut og finner.

Han får det intravenøst, vi håper at det hjelper.

Men kort etter viser det seg at, nei det hjelper ikke.

Det gir motsatt effekt. Isak blir enda verre. Vrir og vrenger på seg.

Skriker og hyler, slår og biter.

Hjertet mitt brister i tusen biter.

Det går en stund, vet ikke hvor lenge, timene forsvinner, og 

Isak begynner å bli helt utmattet og sliten. Kroppen

begynner å slappe av. Øynene glipper, men han vil ikke sove.

Dan spør om han kan få han opp i fanget. Det får han. Med god

hjelp får han Isak lagt i armene og der sovner han. Vi

ser lettet på hverandre. Jeg må bare ut litt, sier jeg.

Jeg kommer ut i gangen, ser ikke på noen. Og bare knekker sammen.

Jeg hulker og sorgen bare skjelver gjennom hele meg.

Det er så vondt å se sin lille gutt sånn som dette.

En sykepleier kommer og holder rundt meg. Jeg klarer ikke å

gi slipp på tårene. Smerten er så vond.

Til slutt tar jeg meg sammen og går inn igjen. Isak sover, men ikke godt.

Nå nærmer det seg 4 timer med helvete.

Jeg har lyst å prøve litt lenger siden han sover, sier hun ene.

Vi sier ja til det, har de nok stamceller, så slipper vi dette

dagen etter.

Isak våkner og begynner å gråte med en gang igjen. Og de

finner ut at det får være nok denne runden.

Alt blir koblet i fra, og Isak roer seg endelig.

Jeg løper bort til Narvesen for å kjøpe en is til meg og Dan.

Isak så den og var helt i hundre. Han spiste opp nesten

hele soft isen.

Vi er slitne. Isak er preget av det han har gått igjennom i dag.

Hovne øyner, ser ut som om han har bokset og fått et skikkelig

slag på øynene. Stakkars lille prins..

Det er min tur å dra hjem, jeg kjører gladelig om enn motvillig og.

Jeg er alene hjemme, da jentene er på ferie  med venner av oss.

Gråten tar meg igjen da jeg får en tekstmelding av Dan;

Det var ikke nok, de må gjøre dette i morgen og...

Jeg klarer ikke å skrive om den dagen og. Det var like gale da

om ikke verre...

Ventetid...

Jeg sitter å venter. Aner fred og ingen fare.

Isak skal på scintografi og i narkose.

Men først skal han på hjerte ekko.

Plutselig kommer Dan inn.

Vi må forte oss. Vi skal ned på røntgen.

Hva???? Hvorfor?

Angsten slår meg i bakken.

Jeg vet ikke, men vi måtte gå ned nå.

Flash back til 12.februar 2013.

Det samme skjedde da.

Den gang fikk han diagnosen kreft.

Tankene min surrer og svirrer. Tårene ikke langt unna.

Vi kommer inn. Radiografen forklarer at

de skal ta bilder av knærne til Isak.

Jeg og Dan ser på hverandre.

Sier ingenting, men blikkene sier alt.

Nå har de funnet noe.

Vi blir ferdig og går og tar hjerte ekko.

Hjertet er fint. Vi haster oss bort til

Parkbygget der scintografien skal taes.

Vi snakker sammen, diskuterer. Jeg er overbevist

på at de har funnet noe. Det kan jo være de vil bare

være sikker, sier Dan. Men jeg føler det i magen.

 Den vonde, ekle følelsen vil ikke slippe taket.

Jeg er helt dårlig.

Det går en time. Endelig er de ferdig. Nå er det

oppvåkningen. Det går fint. Han måtte vekkes

til slutt av anestesilegen. Han kjenner til Isak godt.

Og ville inn å se til han.

Vi blir kjørt bort på posten igjen. Nå er han våken,spist

to skiver og drukket masse saft.

Men jeg har en dårlig følelse.

Da vi kommer opp, står sykepleier å tar oss imot.

Legen kommer og, og sier; Vi må finne et rom, så vi

kan snakke sammen.

Hjertet mitt faller i bakken. Angst monsteret i hjertet

mitt har det som en fest nå.

Vi setter oss ned. Legen er alvorlig. Forklarer oss

at alle prøver og bilder som er tatt er fine, men....

De har sett noe i begge knærne som de er usikre på.

Jeg kjenner kvalmen stiger.

De kan ikke si med 100% at han er frisk, før de finner ut

av hva som er knærne. Enten er det arrvev eller svulster.

Det kan være aktive eller inaktive celler.

Og samtidig beklaget hun så mye at vi ikke info

om hvorfor vi måtte ned på røntgen.

Jeg skjønte det var litt traumatisk å bare bli

sendt ned uten å få en skikkelig beskjed fra oss,

det beklager jeg sterkt, sier hun.

Tårene mine begynte bare å trille. Ja, det var

alt for likt sånn som første dagen, svarte jeg.

Så nå er bildene vurdert her på Haukeland og blitt

videresendt til Riksen. Der de ville få en sakkyndig

vurdering. Og så vil de da vurdere om det blir biopsi

av knærne og dermed avklare hva det er.

Da vi kjørte hjem klarte jeg faktisk, nesten ikke

å slutte å gråte. Jeg hulket.

Man venter og venter på å få et svar.

 Et svar på at gutten er frisk eller ikke.

Et svar på at vi skal endelig leve tilnærmet

et normalt liv igjen.

Og så får vi dette. Enda mer ventetid.

Det er utholdelig.

Man holder bare ut. Må jo det.

Men jeg er sliten nå.

Håper vi snart får svarte vi venter på.

Nå er det nok.

Jeg orker ikke mer. Vil ha en

avslutning.

Den kommer, men når? 

Sammen..

To personer

To sjeler

En blond og en mørk

Kvinne og mann

To ulike, men noe felles

De står sammen i tykt og tynt.

En kamp

En kamp for livet om sin sønn.

En hånd å holde i, sammen.

Ekteskapet vingler, men man

gir ikke opp fordi.

Man kjemper en kamp, ikke bare

for sin sønn, men for hverandre.

Vi smiler og prøver å føre et normalt liv.

Men det er utad, inni oss herjer stormen.

Følelsene hopper opp og ned. En dag er alt

greit, neste dag triller tårene uten grunn.

Det er så vanskelig å vise at det er tøft, man

må jo leve og prøve å være normal.

Man skriker ikke til hele verden for å vise

hvor jævlig man egentlig har det.

Man smiler og holder følelsene inne.

Når man kommer hjem og vi sitter der, trette

og slitne og mentalt utslitt.

Det er da vi kan vise hverandre hvordan det

egentlig er. Man kan vise det for hverandre,

sorgen og angsten. For det er bare

vi to som VET hvordan vi har det.

Venner kan prøve å skjønne, men de vil aldri

helt forstå, og det er helt greit.

Vi kan være en støttende skulder for deres

problemer, sånn er vi. Men ikke utnytt oss,

og tro at nå har vi det greit fordi Prinsen er bedre.

Vi sliter fremdeles, selv om vi ikke viser det hver dag.

Fremdeles må vi leve med angsten.

Er han frisk? Får han tilbakefall?

Ikke bruk oss helt tom, selv om vi er der for

dere, vi vil også ha litt igjen. Men det er

 noen som rett og slett ikke takler det

vi går igjennom. Men det må vi gjøre.

Men vi er to.

Sammen for livet.

Vi elsker hverandre.

Vi står sterkere sammen enn før.

Tro <3 Håp <3 Kjærlighet



Fristedet..

Veien stekker seg framover.

Svingete og rett.

Tuneller i fleng.

Typisk vestlandske veier.

Og jeg elsker det.

Elsker å kjøre, kjøre til et nytt fristed.

I bagasjerommet ligger det noen bager.

Med klær og badetøy.

Håndklær og sengetøy.

Sko og Crocks.

Og ingen sminke. Hverken for meg

eller de to eldste jentene.

Vi reiser mot fristedet.

Solen skinner, vi smiler og ler.

Praten går lett. Musikken på radioen

spiller i bakgrunnen.

Det er fantastisk å føle seg fri.

Jeg har faktisk ikke skjønt hvor stor savn

det har vært. Jeg har bare levd i nuet.

Dette er så godt for sjelen.

Hvor jeg gleder meg. Slappe av med

Fjorden. Jentene skal bade, Isak skal

kaste steiner ut i vannet, mens latteren

triller og oi'ene kommer som perler

på en snor når de lager lyd i vannet, og ikke

minst når bølgene slår mot skoene hans.

Det er bare helt fantastisk.

Ja, vi er på vei. Vi er alle godt humør. Foran

oss kjører Dan på motorsykkelen.

Lykkelig, kan jeg tenke meg.

Vi  nærmer oss. Vi må ha ett stopp.

En hot-dog må til, og en brus.

Så er det inn i bilen igjen.

Vi er ikke langt unna nå. Der kommer

avkjørselen. Vi svinger inn til

Hardanger Feriesenter.

Det er nydelig. Vi er på landet. Får en

feriefølelse. Solen skinner , trær er grønne,

fuglene kvitrer og man hører barnelatter og

plasking fra vannet.

Guri, kor deilig!

Der er vår kjære campingvogn. Som vi alle

er utrolig glad i. Nå står den på fast plass, med

tak over teltet vårt og en stor terrasse.

Med tiden skal party teltet ut og.

Vi har en fantastisk utsikt mot Fjorden og stranden.

Naboene virker hyggelige.

Nei, her skal vi ha friheten. Nyte den i fulle drag.

For jaggu har vi fortjent dette.

Jeg ser fram til å være her i sommer. Selv om det

regner, så skal det nytes.

Og jammen er det ikke en tidligere

klassevenninne som er her og.

Jeg gleder meg å få mer kontakt med henne og

bli kjent med søsteren hennes.

Dette er fristedet vårt!

Takk og pris for det <3 

Sonden..

I går gjorde jeg det. Jeg bare tok tak.

Tenkte lenge på det, men fant ut at, jo

dette må jeg gjøre. Kan ikke være egoistisk lenger.

Han trenger den ikke.

Jeg sier fint: Nå skal vi ta den vekk, og peker

på sonden. Isak rister hardnakket

på hodet. Nei, det vil han bare ikke!

Er det rart? Han har jo hatt den i over ett år.

Den er en del av ham.

Men nei, ingen bønn.

Jeg tar av plasteret på ryggen. som 

holder slangen i ro. Tar fatt i plasteret

på kinnet og tar det fort av.

Isak blir helt i fra seg. Sier bare, nei, nei...

Jeg tenker, nå eller aldri.

Plasteret er av. Sonden henger fra nesen.

Så bare drar jeg den ut. Og hyl skriket

gjomer i stuen. Den er ute.

Endelig.

Så må silikonplaten av. Isak er fremdeles

sinna på meg. Men den forsvinner den og.

Borte vekk!

Lett rød på kinnet er han. Jeg vasker lett av.

Roer han og koser.

Han tar seg i neseboret og klynker.

Tenker sikkert; Jeg vil ha den..

Men du trenger den ikke mere, min

skjønne lille prins.

Du får ikke noe særlig med medisiner lenger.

den du får i helgene, den smaker godt.

Så den skal vi klare å få i deg uten sonden.

Du spiser godt. Så godt at du trenger

ikke mer den slangen i halsen.

Det må jo være fantastisk deilig uten sonden.

Leve uten den igjen.

Faktisk vite at han er  mye bedre enn noen gang.

Noen ord begynner å komme, han er overalt

hjemme. Full i fanteri,og tro det eller ei,

han har begynt så smått å løpe.

Det varmer i hjertet mitt.

Nå neste uke, er det de siste prøvene skal taes.

Beinmarg og MIBG.

Jeg kan ikke tro noe annet at Isak er frisk.

Han ser sånn ut, virker sånn.

Det kan ikke være mer jævelskap

i kroppen.

Jeg kan ikke annet enn å håpe.

Det er alt jeg har..

Koseteppet..

En helt normal dag.

Isak leker med Ida. De herjer med

hageputene. Lager fjell, klatrere opp

og så faller de ned. Latteren triller.

Jeg holde på med litt husarbeid.

I morgen skal vi feire Julie sin 16 års dag

og Dan sin 40 års dag. Med onkel Terje,

mormor og morfar. Jeg skal lage middag

og selvfølgelig bake.

Jeg gleder meg. Selv om jeg alltid stresser litt,

så gleder jeg meg til å endelig feire bursdag igjen.

Jeg går ned for å henge opp klær.

Står litt i mine egne tanker og henger dem opp.

Koseteppet til Isak er lyselått med små

hvite spøkelser. En sykepleier beskriver disse

som snap chat spøkelse. Og det gjør de og.

Disse teppene betyr masse for Isak.

Trygghet, kos og varme.

De har vært med hele denne vanskelige

veien i kampen vår.

Plutselig ser jeg på teppet, stryker lett over det, og

så kommer tanken ned. Uten forvarsel;

Jeg må huske på at Isak blir begravet med

dette koseteppet. For han må ha "Ko"

med seg, hvor enn han drar!

Jeg kvepper til.

Herregud, Monica!

Hva driver du med??

Hva er det som gjør at sånne tanker faller inn?

Det nærmer seg slutt evalueringen. Vi har

fått en dato. 20.05.14 er det MR av hele kroppen.

Jeg kjenner at angst og redsel dyret kryper

frem og inn i hjertet mitt.

Jeg er så redd.

På kameraet vårt er det bilder helt fra begynnelsen.

Da jeg så igjen på de her om dagen, begynte

jeg å gråte. Først da så jeg hvor syk Isak var.

Magen spiler ut, som hos en gravid.

Lymfeknuten under armen strikker ut.

Og han ser bare så plaget ut.

Er det rart sånne dumme tanker detter inn?

Jeg er livredd. Prøver å holde

masken min. Være mamma, kone, Monica.

Men det er ikke lett.

Bare jeg skriver dette, kjenner jeg at en

klump vokser i magen, jeg orker ikke

å spise skiven. Jeg blir rett og slett

kvalm av redsel...

Jeg puster dypt inn.

En ny dag.

En dag av gangen..

Ferdig..

Ferdig!

Er vi det? Hva betyr egentlig det ordet?

For oss betyr det; Ferdig med behandling.

Men vi er langt i fra ferdig.

Nå begynner alt det vi kvir oss mest til.

Venting.

Venting på svar. Er Isak frisk? Forblir han frisk?

Får vi beholde lykketrollet vårt, eller

mister vi han?

Hvem vet... Jeg håper at dette går bra.

Uke 21begynner slutt evalueringen.

Det skal taes en hel haug med prøver.

MR, MIBG, tisseprøve, ekg, ultralyd av

mage/hjerte og litt til.

Det er mer skummelt enn å være oppi

selve behandlingen. Da følger du bare bølgen,

tar det som det kommer. Men nå, nå

står alt på ett ord; FRISK.

OG får vi det, så jubler vi ikke. Det er fremdeles

faren med tilbakefall, som kan skje innen noen

måneder. Og da, ja det orker jeg ikke ta

stilling til nå.

Det blir mye kontroller etter slutt evalueringen.

Og det er greit, sånn er det bare.

Isak har også hatt stråling,  i kneet sitt i

vekstområdet. Foten er skjev og kommer ikke

til å vokse som den skal. Så det sier seg selv at det

blir en del sykehus. Vi blir nok videreført til

ortopedisk avd og må sikkert bruke skinne.

Men det er helt greit, så lenge han er frisk.

Det er litt rart at vi ikke skal ligge lenge på

post 5 lenger. Bare for en natt eller to.

Det har vært en del av livet vårt siden februar 2013.

Nå skal vi være hjemme.

Det er så deilig å tenke på. Fantastisk, rett og slett!

Ferdig.

Tenk det.

Er et stort ord.

Ett endelig ord, på et tøft år.

Men begynnelse på noe nytt, noe mer

skremmende ord, Venting.

Ferdig!

Fjellet...

Jeg går og går. Med gode venner.

Samtalen flyter avgårde.

Stemningen er god. Jeg har det godt, men

tankene mine de er hos Isak.

Jeg vet han har det bra. Trygg hos

mormor og morfar. Leker godt med de.

Roer  meg med det.

Veien er lang, det går greit.

Oppoverstigningen begynner.

Fjellet står over meg som ett stort troll.

Med store trær på ryggen, steiner som

kviser på en nese. Mose som håret.

Det er skummelt.

Dette må jeg klare.

Jeg begynner å gå. Det er tungt, men det

er greit, liksom.

Ida går ved siden av meg, maser i ett.

Jeg svarer knapt nok, konsentrer med om

å komme meg opp. Det er langt.

Det er tungt.

Ett feilsteg og elven brister.

Det flommer nedover, og kroppen hulker

og jeg skjelver.

Stine legger armene rundt meg, og sier stille;

Unnskyld for at jeg presset deg til å gå.

Jeg rister lett på hodet; Jeg valgte det selv.

Det er så tungt psykisk. Tenk, du sitter

så og si i ro, i over ett år! Det er lenge det.

Det skal være befriende å gå i fjellet, og det er det.

Men når man har vært igjennom det som

vi har, så blir det en påkjenning.

Det blir ekstra tungt.

Jeg biter tennene sammen. Tar på

meg sekk, solbriller og jakken rundt livet.

Jeg tar fatt igjen.

Dan venter lenger oppe. Tar meg i hånden, tårene

triller igjen. Det er godt å

kjenne kjærligheten fra mannen min.

Dette klarer du, sier han.

Vi går sammen.

Jeg sliter, jeg drar meg oppover, videre.

Nå er jeg snart oppe. Jeg ser Viking hytten.

Sulten romler i magen min.

Halsen tørst, skulle tro jeg ikke hadde

drukket noe på turen. jaja..

Til slutt er jeg i mål, endelig.

Så deilig.

En bragd for meg.

Vi spiser og drikker, koser oss.

Det er herlig.

Sånn er det å ha ett "normalt" liv.

Eller?

Turen gikk videre, til Rundemannen og ned til

Fløyen. Fløybanen ned og på Peppes.

En fantastisk avslutning.

Turen tok  5 timer.

Jeg var glad jeg tok turen.

Takk for en flott tur, mine venner.