Solen skinner. Det er fremdeles kaldt, men
man kjenner antydningen av vår.
Fuglene synger, knopper med
blomster titter opp på mark
og eng med gule gresstrå.
Jeg trekker pusten dypt inn, og puster
rolig ut. Kjenner at jeg lever, kjenner
hvor deilig det skal bli med lysere tider.
Jeg triller vognen foran meg.
Leier en liten hånd.
Isak babler i vei. Ivrig etter
å oppleve verden.
For et år siden gikk han ikke.
Ikke på hele to måneder.
Nå trasker han ved siden av meg på
sine små ben. Det er herlig.
En dam. Ett blad, ja hva skjer?
Bladet må kastes oppi, en stein etterpå.
Litt jord, skitten på fingrene.
Smilet rundt munnen er som
solen på himmelen.
Helt fantastisk.
Vi går og går. Det går tregt. Klart alt skal
oppleves. Masse er glemt. Dette er som
begynnelsen på sin store ferd i verden.
Målet er Liavannet med alle endene.
Klokken nærmer seg kveld, da blir det mørkt.
Kom la oss skynde oss, vi må se gakk-gakkene.
Trillende latter, strømmer mot meg.
På to, litt ustøe, ben kommer han
løpende mot meg.
Endelig på vei bort, men nå sitter det en
blid gutt i vognene og peker.
Peker på alle bilene, lastebilene og bussene.
Er like fasinert hver gang over gleden
hans, når han ser på kjøretøy.
Helt fantastisk.
Vi når målet. Gakk-gakk? Kommer
det fra Isak. Ja, sier jeg. Stryker han på kinnet,
setter han ned på bakken. Han løper
mot endene. Peker i vei og babler.
Smiler stort og ler.
Vi står der en stund, ser på endene
og hundene som er på tur.
Nå er han sliten. Vil sitte i vognen og ha Mi.
Smokken får han og jeg går hjemmover.
Da vi kommer til den lange bakken
opp til borettslaget, så vil han gå igjen.
Jeg holder hånden hans, vi kommer oss opp.
Han er så blid og fornøyd når vi kommer inn.
Skitten på hendene og røde kinn.
Jeg smiler og, for det har vært en koselig tur.
Denne turen kan jeg leve lenge på.
Det er så fantastisk at det er sånn.
Nesten en vanlig liten gutt.
Ja, denne turen lever jeg lenge på
