Fjellet...

Jeg går og går. Med gode venner.

Samtalen flyter avgårde.

Stemningen er god. Jeg har det godt, men

tankene mine de er hos Isak.

Jeg vet han har det bra. Trygg hos

mormor og morfar. Leker godt med de.

Roer  meg med det.

Veien er lang, det går greit.

Oppoverstigningen begynner.

Fjellet står over meg som ett stort troll.

Med store trær på ryggen, steiner som

kviser på en nese. Mose som håret.

Det er skummelt.

Dette må jeg klare.

Jeg begynner å gå. Det er tungt, men det

er greit, liksom.

Ida går ved siden av meg, maser i ett.

Jeg svarer knapt nok, konsentrer med om

å komme meg opp. Det er langt.

Det er tungt.

Ett feilsteg og elven brister.

Det flommer nedover, og kroppen hulker

og jeg skjelver.

Stine legger armene rundt meg, og sier stille;

Unnskyld for at jeg presset deg til å gå.

Jeg rister lett på hodet; Jeg valgte det selv.

Det er så tungt psykisk. Tenk, du sitter

så og si i ro, i over ett år! Det er lenge det.

Det skal være befriende å gå i fjellet, og det er det.

Men når man har vært igjennom det som

vi har, så blir det en påkjenning.

Det blir ekstra tungt.

Jeg biter tennene sammen. Tar på

meg sekk, solbriller og jakken rundt livet.

Jeg tar fatt igjen.

Dan venter lenger oppe. Tar meg i hånden, tårene

triller igjen. Det er godt å

kjenne kjærligheten fra mannen min.

Dette klarer du, sier han.

Vi går sammen.

Jeg sliter, jeg drar meg oppover, videre.

Nå er jeg snart oppe. Jeg ser Viking hytten.

Sulten romler i magen min.

Halsen tørst, skulle tro jeg ikke hadde

drukket noe på turen. jaja..

Til slutt er jeg i mål, endelig.

Så deilig.

En bragd for meg.

Vi spiser og drikker, koser oss.

Det er herlig.

Sånn er det å ha ett "normalt" liv.

Eller?

Turen gikk videre, til Rundemannen og ned til

Fløyen. Fløybanen ned og på Peppes.

En fantastisk avslutning.

Turen tok  5 timer.

Jeg var glad jeg tok turen.

Takk for en flott tur, mine venner.

Sengen...

Se der ja, ja der står du!

Må tro jeg ser deg. Står der og skinner og glinser

i all din stålglans. Gliser mot meg.

Må tro jeg ikke liker deg noe særlig.

Jeg synes du er vond, til tider ok.

Du lokker meg med en dyne og en pute.

Vel, for å si det sånn. HA, det frister ikke så.

Dynen er tynn og tung. Puten, ja hva skal jeg si om den?

Flat noen steder, høy andre steder.

Klumpete, det er sikkert.

Får jo nesten nakkesleng.

En dag er du der uten noen form for nyheter.

Du er så gammel at foran på den sprukne, respatex

platen, henger det jammen en klype.

Når brukte de det på sykehuset?

Må jo være langt, langt tilbake. Da de hang

journalen fast på sengene.

Må jo faktisk, smile litt. Tenk at du

faktisk er i omløp enda. Hvem hadde trodd det?

Stå der og glis du!

For denne gangen, ja da ble det med nye

duppeditter på. Der jeg kan heve og senke hele deg,

ryggen og føttene dine, opp eller ned.

Alt etter hva jeg har lyst til. Bare med noen knapper.

Men frister du for det?

Næ, kan ikke akkurat si det, nei.

Du knirker og beveger på deg, du er hard å

ligge på. Du er bare vond, rett og slett.

Men har jeg noe valg?

Jeg skal vel egentlig ikke klage, eller jo, jeg

gjør det fordet. Må jo ha litt lov.

Men det er jo ikke alle som får den æren

å få det skinnende stålgliset ditt inn. Med din

varme og smerte. Noen må enkelt og greit

ligge på de "fine" madrassene. Grønne i fargen.

De er faktisk verre enn deg.

Det beste jeg vet er å vite at jeg faktisk ikke

trenger deg hver natt. Jeg har faktisk noe mye bedre.

Jeg nyter å legge meg hjemme. Myk, deilig seng,

med en fantastisk god og lett dyne. Puten, åååå, den

er best. Akkurat passe høy, og akkurat så myk

som jeg liker det. Og den er trofast.

Er der hver gang jeg kommer hjem.

Du er ikke trofast, ny hver gang vi kommer på

ny innleggelse. Men jeg får jo bare godta det.

Du fungerer til ditt bruk. Takk for det.

Men jeg vet at du gliser stygt til ryggen min, når

jeg går hjem. For du vet, at du står der i morgen og

for å plage meg neste natt! 

Hva er angst?

Angst!

Hva står i det ordet? Er det redsel? Er det noe skummelt?

Eller er det bare rett og slett rein angst,

som setter seg i brystet?

Knyter seg fast og holder ett godt tak.

Den nekter å slippe taket, fordi den er ett onde.

En ting man blir godt kjent med

i den situasjonen vi blant annet sitter i.

Det er vel godt bundet sammen med redsel og.

For det er jo sånn det er. Man har en dyp

redsel inni seg, som går over til angst.

Det er en forferdelig følelse.

Det er så forferdelig å kjenne på det 24/7.

Den er der når jeg legger meg, og jaggu, så er

den der når jeg står opp og.

Er det ikke snart på tide å gi meg fred, liksom?

Men nei...

I det siste er det blitt forsterket.

10 ganger!

Hvorfor?

Jo, for nå nærmer det seg slutt, og en slutt-

evaluering på vår vakre prins.

Når man står oppi det verste i hele sykdoms-

bildet, så er det en annen redsel og angst.

Da er man redd for at det er for sent, at han ikke

skal overleve skiten. At kreften har tatt over

hele den lille kroppen.

Nå når det nærmer seg siste behandling.

Da setter det seg en annen angst.

Man håper selvfølgelig at all behandling har

hjulpet. Det er jo en selvfølge.

Men det jeg er mest redd for, er at det ligger

gjemt noen nevroblastom celler igjen.

Som da plutselig dukker opp.

Viser sitt faenskap til sitt fulle.

Tenk hvis...

Tenk om...

Det er det angsten og redselen står for nå.

Tenk om det ikke er vekk?

Tenk om vi får den jævlige beskjeden?

Tenk om?

Åååå, jeg kjenner jeg har lyst å vri og vrenge

på meg. Riste det av meg, få vekk den

smerten, som setter seg.

Det er så skummelt.

Det verste er at ingen, og da mener

jeg ingen, av mine venner, eller

familie, kan sette seg inn i hva vi går igjennom.

Heldigvis. Unner ingen dette.

Nå vet jeg at legene er optimistiske.

Men likevel, så er den der.

Angsten...