onsdag 5. november 2014

En redselsfullt dag...

BANG! BANG!
Ja, takk skal du ha. Trengte den...
Eller? Nei, jeg gjorde ikke det, faktisk.
Jeg har nok. Vi har nok.
Jeg er fysisk og mentalt sliten, så at dette
kom var nok en belastning.
En redsel på ny, en annerledes 
opplevelse enn før.
Når man er oppi det hele tiden går det
sin gang. Sånn er det bare.

Livet skal være så enkelt og greit når 
man er frisk. Alle har vi våre opp og nedturer.
Det er normalt. Hvem vil ha A4 liv, liksom?
Da Isak var syk, var alt jeg drømte om at han 
skulle være frisk og vi skulle slippe å dra 
så mye på sykehuset. Slippe å være så 
redd, så engstelig. Det sliter. Og det
er beintøft.
Men...

Så slår virkeligheten meg i fjeset. Livet
har vært fint, i vel fire uker. 
Han har vært forkjølet og det er vel vanlig,
men de to siste ukene har det vært litt mer enn det.

En kveld. Vi legger oss. Dan sovner fort.
Jeg leser, og slukker lyset etter en stund.
Jeg får ikke sove, har en urolighet i hele
kroppen. En indre uro og angst.
Og så, Isak begynner å fryse, hakke tenner.
Skjelver og rister. 
Jeg tar og pakker han i dynen og holder 
hånden hans. Men han ligger bare og 
skjelver. Dan våkner. Han går bort til Isak.
Løfter han opp og bærer han til sengen vår.

Selv med sin dyne og koseteppet og våre dyner,
så fryser prinsen vår. Vi kjenner angstdyret
klatrer inn i hjertet vårt.
Det er vondt å se gutten vår syk igjen.
39* i feber. Vi lå og holdt rundt ham fra 
to til fem om natten.
Neste dag, ingen feber.

Vi lar det gå. Men så begynner andre tegn å komme.
Ingen matlyst, lite drikke.
Lite leking og mye sofa ligging. 
Neste natt ingenting, vi sov i ro.
Natten etter gjentar feberen seg igjen.
Og nå er jeg skikkelig urolig.
Men ringer vi sykehuset? Neida.
Vi vil ikke mase på de. 
Stakkars, har hatt oss nok.

I går hadde vi endelig time på dagpost.
Etter å fortalt alt til legen og at han ikke 
blir kvitt hverken forkjølelse elle 
øyebetennelse, blir ting satt i gang.
Er det tilbakefall?

Blodprøver er tatt, nå skal de ha
røntgen av overkropp og ultralyd 
av magen. Og det ble snakk om innleggelse på
infeksjon avd.
Nei, nei... Tenkte jeg. Orker ikke!

Vi sitter å venter på legene etter alle
prøver er tatt. Alt er fint. Blodprøver og alle bilder.
Phu....
Men en urinprøve som viser nevroblastom
celler må taes. Og han blir satt på antibiotika kur.
Legen var like lettet som vi var.

Det ble en lenger dag på HUS enn vi hadde
regnet med. Men det er så godt å bli tatt 
på alvor. Og neste gang ringer vi opp før, ikke
gå med angsten og redselen så lenge.
Det er ikke  nødvendig.

Man kan si at, ja, sånn er det når man begynner 
i bhg. Jo, greit det.
Det har jeg forståelse for og, men sett dere 
i vår situasjon. Prøv.
Det er ikke lett å senke skuldrene.
Jeg skulle gladelig ha gjort det.
Men det er ikke mulig.
Kanskje en gang, men ikke nå..