Ett tall...

Så er den dagen kommet. Jeg er ikke særlig happy.

Det er ferie, felles ferie. Og stor sett er de fleste av

venner og familie på ferie på denne tiden.

Men jeg skal vel ikke klage.

Jeg har min familie her.

Mann og barn.

Ja, og så foreldrene mine.

Det er 10 år siden sist jeg hadde denne ekle klumpen

i magen. Da var jeg faktisk selv på ferie.

På Gol. Med mann og barn.

Ja, og foreldrene mine.

Vi spiste et herlig måltid ute og det

var riktig så koselig.

I år går det stillere for seg. Ikke er vi på ferie.

Ikke skal vi ut å spise middag.

Nei, i år er vi hjemme. Riktig nok blir det

middag. Men denne gangen må jeg lage den selv.

Og mann og barn skal spise med meg.

Ja, og så foreldrene mine.

Hva er det egentlig jeg kvir meg til?

Det er bare ett tall.

Men ett høyere tall enn i fjor, og året før og

året før der igjen osv...

Jeg får vel bare bite det i meg. Ta det innover meg.

Omfavne det.. Eller?

I fjor på denne tiden forberedte vi oss til  en Oslo tur.

Ikke for en ferie tur. Nei, da var det operasjon

på agendaen vår. Isak skulle bli kvitt

hovedtumoren i magen.

Jentene var i Danmark på Dana-Cup med

venner av oss. Ikke spiller de fotball, men de

fikk ferie i alle fall. Så det sier seg selv, at i

fjor ble det ingen middag eller kake.

Men er det så viktig egentlig?

Det er, som sagt, bare et tall.

Det er større ting å bekymre seg for enn tall.

Andre ting som er viktigere.

Kampen om overlevelse.

Det å være der for hverandre.

Å si at man er glad i den nærmeste. Om det er en

god venn eller familie.

Det er dette som er mer viktig.

Nei, jeg får vel bare kaste det bak meg.

Men vent litt. Jeg ser på meg selv inni

speilet. Har jeg mere rynker? Ser jeg eldre ut?

I følge min mann og førstefødte, så har

håret mitt forandret farge!

Er det mulig å være så frekk?

Å si noe sånt?

Nei, det er bare solen som har laget solskinn

striper i håret mitt, erklærer jeg.

Jeg ser igjen.. hmmm..

Jaggu er de hårene over ørene noe skinnende.

Litt sølvstøv på.. Huff...

Men er det rart?

Alt vi har gått igjennom dette 1,5 året.

Enhver person kan prøve å komme

seg gjennom noe sånt uten spor.

Jeg tenker igjen; Disse linjene er et minne.

På hvor sterk jeg må ha vært. Et sted må

jo det vise. Og da blir det vel ansiktet som

har vært slitent av sorg og bekymringer.

Vet du?

Jeg blir 40 år i dag.

Jeg smiler til meg selv.

Gratulerer med dagen, Monica.

Du er sterk og det er bare ett tall... 

22-23.juli 2013...

Jeg sover. Men det varer ikke lenge.

Døren går opp og jeg hører;

God morgen, Monica. Isak er klar. Klar?

Allerede?  Det var fort.. Jeg trodde det kom til å ta

lang tid jeg. Neida, av og til går det fort.

Jeg strekker meg og sier at jeg skal kle på meg.

Sykepleieren går ut. Jeg tar opp mobilen min.

Tekster til Dan; Isak er klar!

Jeg ser på Isak og stryker over det skallede hodet.

Kler på meg og vekker han. Som vanlig er han

i strålende humør med en gang, selv med den forræderske

sykdommen som herjer med kroppen hans.

Vi triller bort på andre siden til hovedbygget. Isak skal i narkose.

Denne gangen er det et dren som skal opereres inn i lysken.

Endelig fri for kreft i  beinmargen, så nå skal stamceller høstes.

Innsovningen går greit. I mellom tiden kommer Dan opp.

Vi går sammen bort til oppvåkningen. Det går fint der.

Så er det tilbake til avdelingen. Vi vet ikke hva vi skal igjennom.

Og det er jeg glad jeg ikke visste.

Da vi kommer tilbake til rommet er alt nesten klart.

Maskinen som skal høste stamcellene står der. Stor er den,

med masse forskjellige duppeditter. En pose med blod henger

der og en tom ved siden av. Det er en fascinerende maskin.

Den skal kobles til kateteret i lysken til Isak, der den vil

dra blodet hans ut og det vil videre gå inn i maskinen. Der er det en

slags sentrifuge som skiller blodet og stamcellene hans. Deretter går blodet 

inn igjen i Isak gjennom hickmannen. Og så etter et visst

antall timer, er de  ferdig og så teller de hvor mange

stamceller de har høstet. Og er det ikke nok, ja så er

det samme prosedyre dagen etter.

Enkel sak, hvis det gjelder eldre barn.

Prosedyren begynner, det er mange inne på rommet og det er varmt.

Damene som er ansvarlig for maskinen, er fra blodbanken.

Hun ene begynner å stresse litt. Det kommer nesten ingenting ut

fra kateteret. Dette er ikke bra.

Det ender opp med at jeg holder Isak nede med kraft for å

holde han i ro, og Dan må være med. Jeg holder oppe,

han med beina. Isak skriker og skriker.

Jeg stryker han på hodet, trøster etter beste evne. Men det

hjelper ikke. Det er masse aktivitet rundt oss. Jeg

registrere ingenting, jeg konsentrer meg kun om gutten.

Det skjærer igjennom hjertet mitt. Han er helt krakilsk.

En liten to åring som blir holdt fast med makt, fy f...

Dan er like stresset. Svetten renner i pannen og vi ser like

desperat på hverandre. Dette er umenneskelig.

Er det ikke noe beroligende han kan få? Roper Dan.

Jo, han kan få det. Sykepleier går ut og finner.

Han får det intravenøst, vi håper at det hjelper.

Men kort etter viser det seg at, nei det hjelper ikke.

Det gir motsatt effekt. Isak blir enda verre. Vrir og vrenger på seg.

Skriker og hyler, slår og biter.

Hjertet mitt brister i tusen biter.

Det går en stund, vet ikke hvor lenge, timene forsvinner, og 

Isak begynner å bli helt utmattet og sliten. Kroppen

begynner å slappe av. Øynene glipper, men han vil ikke sove.

Dan spør om han kan få han opp i fanget. Det får han. Med god

hjelp får han Isak lagt i armene og der sovner han. Vi

ser lettet på hverandre. Jeg må bare ut litt, sier jeg.

Jeg kommer ut i gangen, ser ikke på noen. Og bare knekker sammen.

Jeg hulker og sorgen bare skjelver gjennom hele meg.

Det er så vondt å se sin lille gutt sånn som dette.

En sykepleier kommer og holder rundt meg. Jeg klarer ikke å

gi slipp på tårene. Smerten er så vond.

Til slutt tar jeg meg sammen og går inn igjen. Isak sover, men ikke godt.

Nå nærmer det seg 4 timer med helvete.

Jeg har lyst å prøve litt lenger siden han sover, sier hun ene.

Vi sier ja til det, har de nok stamceller, så slipper vi dette

dagen etter.

Isak våkner og begynner å gråte med en gang igjen. Og de

finner ut at det får være nok denne runden.

Alt blir koblet i fra, og Isak roer seg endelig.

Jeg løper bort til Narvesen for å kjøpe en is til meg og Dan.

Isak så den og var helt i hundre. Han spiste opp nesten

hele soft isen.

Vi er slitne. Isak er preget av det han har gått igjennom i dag.

Hovne øyner, ser ut som om han har bokset og fått et skikkelig

slag på øynene. Stakkars lille prins..

Det er min tur å dra hjem, jeg kjører gladelig om enn motvillig og.

Jeg er alene hjemme, da jentene er på ferie  med venner av oss.

Gråten tar meg igjen da jeg får en tekstmelding av Dan;

Det var ikke nok, de må gjøre dette i morgen og...

Jeg klarer ikke å skrive om den dagen og. Det var like gale da

om ikke verre...

Ventetid...

Jeg sitter å venter. Aner fred og ingen fare.

Isak skal på scintografi og i narkose.

Men først skal han på hjerte ekko.

Plutselig kommer Dan inn.

Vi må forte oss. Vi skal ned på røntgen.

Hva???? Hvorfor?

Angsten slår meg i bakken.

Jeg vet ikke, men vi måtte gå ned nå.

Flash back til 12.februar 2013.

Det samme skjedde da.

Den gang fikk han diagnosen kreft.

Tankene min surrer og svirrer. Tårene ikke langt unna.

Vi kommer inn. Radiografen forklarer at

de skal ta bilder av knærne til Isak.

Jeg og Dan ser på hverandre.

Sier ingenting, men blikkene sier alt.

Nå har de funnet noe.

Vi blir ferdig og går og tar hjerte ekko.

Hjertet er fint. Vi haster oss bort til

Parkbygget der scintografien skal taes.

Vi snakker sammen, diskuterer. Jeg er overbevist

på at de har funnet noe. Det kan jo være de vil bare

være sikker, sier Dan. Men jeg føler det i magen.

 Den vonde, ekle følelsen vil ikke slippe taket.

Jeg er helt dårlig.

Det går en time. Endelig er de ferdig. Nå er det

oppvåkningen. Det går fint. Han måtte vekkes

til slutt av anestesilegen. Han kjenner til Isak godt.

Og ville inn å se til han.

Vi blir kjørt bort på posten igjen. Nå er han våken,spist

to skiver og drukket masse saft.

Men jeg har en dårlig følelse.

Da vi kommer opp, står sykepleier å tar oss imot.

Legen kommer og, og sier; Vi må finne et rom, så vi

kan snakke sammen.

Hjertet mitt faller i bakken. Angst monsteret i hjertet

mitt har det som en fest nå.

Vi setter oss ned. Legen er alvorlig. Forklarer oss

at alle prøver og bilder som er tatt er fine, men....

De har sett noe i begge knærne som de er usikre på.

Jeg kjenner kvalmen stiger.

De kan ikke si med 100% at han er frisk, før de finner ut

av hva som er knærne. Enten er det arrvev eller svulster.

Det kan være aktive eller inaktive celler.

Og samtidig beklaget hun så mye at vi ikke info

om hvorfor vi måtte ned på røntgen.

Jeg skjønte det var litt traumatisk å bare bli

sendt ned uten å få en skikkelig beskjed fra oss,

det beklager jeg sterkt, sier hun.

Tårene mine begynte bare å trille. Ja, det var

alt for likt sånn som første dagen, svarte jeg.

Så nå er bildene vurdert her på Haukeland og blitt

videresendt til Riksen. Der de ville få en sakkyndig

vurdering. Og så vil de da vurdere om det blir biopsi

av knærne og dermed avklare hva det er.

Da vi kjørte hjem klarte jeg faktisk, nesten ikke

å slutte å gråte. Jeg hulket.

Man venter og venter på å få et svar.

 Et svar på at gutten er frisk eller ikke.

Et svar på at vi skal endelig leve tilnærmet

et normalt liv igjen.

Og så får vi dette. Enda mer ventetid.

Det er utholdelig.

Man holder bare ut. Må jo det.

Men jeg er sliten nå.

Håper vi snart får svarte vi venter på.

Nå er det nok.

Jeg orker ikke mer. Vil ha en

avslutning.

Den kommer, men når?