mandag 16. juni 2014

Sammen..

To personer
To sjeler
En blond og en mørk
Kvinne og mann
To ulike, men noe felles
De står sammen i tykt og tynt.

En kamp
En kamp for livet om sin sønn.
En hånd å holde i, sammen.
Ekteskapet vingler, men man
gir ikke opp fordi.
Man kjemper en kamp, ikke bare
for sin sønn, men for hverandre.

Vi smiler og prøver å føre et normalt liv.
Men det er utad, inni oss herjer stormen.
Følelsene hopper opp og ned. En dag er alt
greit, neste dag triller tårene uten grunn.
Det er så vanskelig å vise at det er tøft, man
må jo leve og prøve å være normal.

Man skriker ikke til hele verden for å vise
hvor jævlig man egentlig har det.
Man smiler og holder følelsene inne.
Når man kommer hjem og vi sitter der, trette
og slitne og mentalt utslitt.
Det er da vi kan vise hverandre hvordan det
egentlig er. Man kan vise det for hverandre,
sorgen og angsten. For det er bare
vi to som VET hvordan vi har det.

Venner kan prøve å skjønne, men de vil aldri
helt forstå, og det er helt greit.
Vi kan være en støttende skulder for deres
problemer, sånn er vi. Men ikke utnytt oss,
og tro at nå har vi det greit fordi Prinsen er bedre.
Vi sliter fremdeles, selv om vi ikke viser det hver dag.
Fremdeles må vi leve med angsten.
Er han frisk? Får han tilbakefall?

Ikke bruk oss helt tom, selv om vi er der for
dere, vi vil også ha litt igjen. Men det er
 noen som rett og slett ikke takler det
vi går igjennom. Men det må vi gjøre.

Men vi er to.
Sammen for livet.
Vi elsker hverandre.
Vi står sterkere sammen enn før.
Tro <3 Håp <3 Kjærlighet


fredag 6. juni 2014

Fristedet..

Veien stekker seg framover.
Svingete og rett.
Tuneller i fleng.
Typisk vestlandske veier.
Og jeg elsker det.
Elsker å kjøre, kjøre til et nytt fristed.

I bagasjerommet ligger det noen bager.
Med klær og badetøy.
Håndklær og sengetøy.
Sko og Crocks.
Og ingen sminke. Hverken for meg
eller de to eldste jentene.
Vi reiser mot fristedet.

Solen skinner, vi smiler og ler.
Praten går lett. Musikken på radioen
spiller i bakgrunnen.
Det er fantastisk å føle seg fri.
Jeg har faktisk ikke skjønt hvor stor savn
det har vært. Jeg har bare levd i nuet.
Dette er så godt for sjelen.

Hvor jeg gleder meg. Slappe av med
Fjorden. Jentene skal bade, Isak skal
kaste steiner ut i vannet, mens latteren
triller og oi'ene kommer som perler
på en snor når de lager lyd i vannet, og ikke
minst når bølgene slår mot skoene hans.
Det er bare helt fantastisk.

Ja, vi er på vei. Vi er alle godt humør. Foran
oss kjører Dan på motorsykkelen.
Lykkelig, kan jeg tenke meg.
Vi  nærmer oss. Vi må ha ett stopp.
En hot-dog må til, og en brus.
Så er det inn i bilen igjen.

Vi er ikke langt unna nå. Der kommer
avkjørselen. Vi svinger inn til
Hardanger Feriesenter.
Det er nydelig. Vi er på landet. Får en
feriefølelse. Solen skinner , trær er grønne,
fuglene kvitrer og man hører barnelatter og
plasking fra vannet.
Guri, kor deilig!

Der er vår kjære campingvogn. Som vi alle
er utrolig glad i. Nå står den på fast plass, med
tak over teltet vårt og en stor terrasse.
Med tiden skal party teltet ut og.
Vi har en fantastisk utsikt mot Fjorden og stranden.
Naboene virker hyggelige.
Nei, her skal vi ha friheten. Nyte den i fulle drag.
For jaggu har vi fortjent dette.

Jeg ser fram til å være her i sommer. Selv om det
regner, så skal det nytes.
Og jammen er det ikke en tidligere
klassevenninne som er her og.
Jeg gleder meg å få mer kontakt med henne og
bli kjent med søsteren hennes.

Dette er fristedet vårt!
Takk og pris for det <3