lørdag 15. august 2015

Endelig...

Vekkerklokken ringer... Jeg slår den av.
Ligger og strekker meg.
Nå må jeg stå opp. Det er på tide.
Jeg skal på jobb.
Ut på badet, steller meg.
Isak kommer inn til meg.
 
Vi må forte oss, ut døren i en fart. Dette
er han ikke enig i. Er vant med mamma
og Isak har god tid om morgenen..
Men ikke i dag.
Vi kjører til bhg.
God morgen, sier Marie.
Isak er ikke helt i humør, men smiler bak smokken.
Jeg gir han en hadet suss og fyker ut døren.
 
Turen til Hordvik går unna. Jeg er litt for sent ute.
Inn døren. Der sitter de og spiser frokost.
God morgen, Monica, får jeg..
Jeg sier god morgen tilbake.
Setter meg ned med barna og de voksne.
Sluker to skiver. Jeg har mye som skal gjøres.
Opp på loftet, henter mel, mais og pizzasaus.
 
Ned igjen, inn i kjøleskapet. Der er det grønnsaker,
kjøttdeig og ost.
Dette skal så greit.
Førskolebarna er så flinke. De kutter og skjærer
grønnsaker. Maser og ler i bakgrunnen.
Se, så flink vi er. Ja, det er dere virkelig.
Husk å skjær det smått, sier jeg. Jada, får
jeg til svar.
 
Jeg steker kjøttdeig og lager deigen. 3kg mel går med.
Hever seg greit gjør den og. Ungene har nå skjært opp
gulerøtter, broccoli og paprika.
Dette går unna. Så er det tid for samlingstund
og jeg blir alene på kjøkkenet.
Deigen trilles og formes til pizza. 6 i tallet.
 
På med fyllet og inn ovnen. To om gangen.
Rydder og vasker. Ut med nystekt pizza,
inn med 2nye.. Nå nærmer det seg lunsj.
De skal spise ute. Vi er heldig.
Det er en sommerdag, med herlig temp og sol.
 
Jeg går opp på loftet og tar lunsj. Pizzaen
er god, får jeg høre. Det er kjekt å høre.
Lunsjen går over og jeg går ned og tar
oppvasken. Går ut og er med barna litt.
Så inn å skjære frukt.
 
Dagen går, nå er den over. Så er det tid
for å gå hjem.
Endelig!!
Endelig får jeg sagt;
God helg!!
Det er fredag og det er fantastisk å få sagt
det til mine kollegaer etter 2,5 år.
Endelig min tur.
 
GOD HELG :-D

tirsdag 23. juni 2015

Hverdagslykke...

Fuglene kvitrer, solen skinner. Endelig
sommerfølelse i Bergen by.
Jeg kjører min lille Golf. På vei til
barnehagen. Skal hente prinsen min.
 
En glad liten gutt hyler ut; MAMMA!!
Jeg smiler og åpner armene mine. Lille gullet
slenger seg i armene mine og en god og
varm klem og kos får jeg.
Jeg snuser inn lukten av barnesvette og skitt
etter en lang og fin dag i barnehagen.
Løping, skliing, sandkasse leking, dissing
og alt annet en liten gutt gjør.
 
Han prater i vei på sitt babel språk, mens noen
forståelige ord kommer innimellom.
Det er så mye å fortelle, så mye inntrykk han
vil si meg. Jeg hører lykkelig etter.
Det varmer å se han sånn.
 
Vi kjører hjem, lager middag og koser oss.
Jeg rydder etter middag og hvem sovner på sofaen?
Joda, lille gutten..
Jeg lokker med å gå ut. Sykle..
Jada, han er med. Vi forter oss ut. Finner sykkelen.
Ned bakken. Er det noen barn ute?
Tvillingene, så bra. Noen å være med.
 
Vi er ute til det er på tide å få kvelds. Nå er det badetid.
Jeg fyller baljen. Isak står klar med bøtten og en
vannkanne. Naken liten gutt, med arr både her og der.
Jeg ser på han. Tenker på alt den gutten har vært igjennom.
Det nærmer seg 2 år siden han ble operert.
Tiden går så fort. 1år siden ferdig behandlet.
Det er fantastisk å se en så blid og herlig krabat.
Min prins. Min stolthet..
 
Oppi baljen med ham.
Han fryder seg. Skvetter rundt seg. Barnelatteren triller.
Så er det kos med håndkle rundt seg, litt mat og så seng.
Det har vært en fin dag.
Nå skal mamma sitte seg i sofaen, strikke litt og nyte roen.
Både rundt meg og inni meg.
Natta, vennen. Glad i deg <3
 
 

søndag 18. januar 2015

Musikk...

Jeg har nettopp sett på nyhetsmagasinet.
Der var det en raport angående musikk for syke
og det var fra post 5. Guro heter hun som er 
musikkterapaut der oppe. En fantastisk
flink dame. Hun gir så mye glede
i en ellers så trist hverdag.

Vi sitter på rom 520. Isak ligger i sengen min.
Han er ikke i form. Sluttet å spise.
Sonden er kommet på plass. Cellegiften 
har begynt sin jobb.
Han ligger der med sitt gylne hår, litt 
blek og sterkt preget av den forædiske 
sykdommen.

Det banker på døren. En sykepkleier stikker 
hodet inn. Tror dere Isak vil høre litt musikk? spør hun.
Jeg tenker tilbake på mine kollegear som
alltid fortalte hvor Isak lyste opp da de
hadde musikk.
Ja, det vil vi gjerne, svarer vi.
Inn kommer Guro, med gitar på ryggen og
en stor kasse på hjul, til oss.

Oi, se Isak, sier jeg. Han ligger der, ser knapt nok
opp. Guro spør hva han liker. Han liker det meste,
sier jeg. Hun tar frem en liten plastkurv med
ulike instrumenter oppi.
Ristefrukt, kastanjetter, triangel og bjeller.
Jeg setter Isak opp i sengen. Han viser interesse.
Guro finner fram en tamburin og to trommestikker.

Isak lyser opp og smiler. Han stråler opp og jeg
kjenner hjertet svulmer. Det har ikke vært mye av det i det siste.
Guro beynner og spille på gitaren og synge. Isak
slår på tamburinen og smiler så stort.
Jeg sitter ved siden av og smiler mens
tårene bare triller og triller.
Det er så godt å se han smile, at han vil noe og
at han i det hele tatt orker.
Det er godt for mammahjertet.

Vi ser at han begynner å bli trøtt. Så Guro
avslutter med en hadet sang.
Vi takker så mye for at hun kom  inn.

Musikk gjør godt for syke, det vet vi alt om.
Bare se hvor gutten vår stråler. Så tusen takk
Guro, for at du er der du er.


lørdag 20. desember 2014

Det kommer alltid en ny jul...

Lille julaften 2013.
Vi står opp tidlig som vanlig.
En herlig gutt med ingen hår. Smilende og blid.
Vi skal opp på post 5 på vanlig kontroll.
Vi regner med at Isak må få
trombocytter. Det er noe han 
jevnlig får påfyll av.

Vi er på sykehuset i tolv tiden. Humøret er 
godt og det er alltid kjekt å treffe på kjent folk.
Felles skjebne, felles samhold.
Man kommer hjem på en måte.
Ikke frivillig, men må man, så må man.

Blodprøver blir tatt.
Det tar en halv time. Og jada, han må
ha trombocytter.
Flott, sier jeg. Da er vi tidlig hjemme igjen.
Vi har planer, som vi alltid har på lille julaften.

Jeg lager pizza, lager til snop og chips. Så koser
vi oss alle sammen med god mat og 
tegnefilm. Julefilmen vår er 
Polarexpressen.
En fantastisk film om det å ikke tro på
julenissen, og så få troen igjen. Magi..
Og etterpå ser vi på familien
Grisewold feirer jul. 
Den er et must!

Dette er en dag vi alle sammen ser fram til 
og gleder oss til. 
Så dere kan tro at vi falt litt sammen da vi 
fikk beskjed om at han måtte ha blod og..
Da må en ny prøve taes, som viser blodtypen hans.
Så skal blodet bestilles. Greit det. 
Men å få blod for ett barn, tar 3 timer.

Jeg fikk så vondt i magen. Ikke fordi vi måtte være
lenger på sykehuset, vi var vant med å vente.
Nei, på grunn av jentene...
Jeg visste at de nå måtte sitte en hel dag å vente på oss.
Vente på mat og kos. Ikke den vanlige begynnelsen
på feiringen av julen for oss..

Jeg ringer og sier i fra. Begge blir selvsagt veldig
skuffet. Men hva kan jeg gjøre? Der er så lite..
Jeg skulle skjære opp svineribben og krydre den og, for det 
skulle vi ha første dag. Jeg uttrykte en viss 
frustrasjon til mamma, fikk noen trøstende ord, og det hjalp.

Klokken er 20.00. Og vi er endelig på vei hjem.
Jeg blir alltid så sliten av å trakke på sykehuset i flere timer.
Så det var uaktuelt å lage pizza.
Det ble en Peppes Pizza. Funker det og.
Da vi endelig kom inn døren, møtte vi to jenter som gråt
og kranglet. Sa stygge ting til hverandre.
Jeg bare knakk sammen. Den ene dagen der vi skulle 
kose oss, var blitt tilbrakt på sykehuset og
nå kom vi hjem til dette! 

Det hele endte med at en av jentene tilbrakte kvelden 
på rommet og vi voksne var litt trist over dagens ende..
Svineribben var skjært og krydret, det hadde mamma
og pappa ordnet for oss før vi kom hjem.
Takk og pris...

I år prøver vi på nytt. Ingen sykehus på oss. 
Isak har hår, masse hår.
Jeg skal lage pizza og filmene ligge klar i skuffen.
I år skal jeg kose meg ekstra. Jeg har en frisk gutt
og to flotte jenter. En mann som er glad i meg.
Kan man ønske mer?
Det kommer alltid en jul, og ikke en blir som 
forventet, ja så blir gjerne neste jul det.

Med dette vil jeg ønske alle dere som har fulgt meg 
så lang en god jul og ett fredfult år.
Klem... 

onsdag 5. november 2014

En redselsfullt dag...

BANG! BANG!
Ja, takk skal du ha. Trengte den...
Eller? Nei, jeg gjorde ikke det, faktisk.
Jeg har nok. Vi har nok.
Jeg er fysisk og mentalt sliten, så at dette
kom var nok en belastning.
En redsel på ny, en annerledes 
opplevelse enn før.
Når man er oppi det hele tiden går det
sin gang. Sånn er det bare.

Livet skal være så enkelt og greit når 
man er frisk. Alle har vi våre opp og nedturer.
Det er normalt. Hvem vil ha A4 liv, liksom?
Da Isak var syk, var alt jeg drømte om at han 
skulle være frisk og vi skulle slippe å dra 
så mye på sykehuset. Slippe å være så 
redd, så engstelig. Det sliter. Og det
er beintøft.
Men...

Så slår virkeligheten meg i fjeset. Livet
har vært fint, i vel fire uker. 
Han har vært forkjølet og det er vel vanlig,
men de to siste ukene har det vært litt mer enn det.

En kveld. Vi legger oss. Dan sovner fort.
Jeg leser, og slukker lyset etter en stund.
Jeg får ikke sove, har en urolighet i hele
kroppen. En indre uro og angst.
Og så, Isak begynner å fryse, hakke tenner.
Skjelver og rister. 
Jeg tar og pakker han i dynen og holder 
hånden hans. Men han ligger bare og 
skjelver. Dan våkner. Han går bort til Isak.
Løfter han opp og bærer han til sengen vår.

Selv med sin dyne og koseteppet og våre dyner,
så fryser prinsen vår. Vi kjenner angstdyret
klatrer inn i hjertet vårt.
Det er vondt å se gutten vår syk igjen.
39* i feber. Vi lå og holdt rundt ham fra 
to til fem om natten.
Neste dag, ingen feber.

Vi lar det gå. Men så begynner andre tegn å komme.
Ingen matlyst, lite drikke.
Lite leking og mye sofa ligging. 
Neste natt ingenting, vi sov i ro.
Natten etter gjentar feberen seg igjen.
Og nå er jeg skikkelig urolig.
Men ringer vi sykehuset? Neida.
Vi vil ikke mase på de. 
Stakkars, har hatt oss nok.

I går hadde vi endelig time på dagpost.
Etter å fortalt alt til legen og at han ikke 
blir kvitt hverken forkjølelse elle 
øyebetennelse, blir ting satt i gang.
Er det tilbakefall?

Blodprøver er tatt, nå skal de ha
røntgen av overkropp og ultralyd 
av magen. Og det ble snakk om innleggelse på
infeksjon avd.
Nei, nei... Tenkte jeg. Orker ikke!

Vi sitter å venter på legene etter alle
prøver er tatt. Alt er fint. Blodprøver og alle bilder.
Phu....
Men en urinprøve som viser nevroblastom
celler må taes. Og han blir satt på antibiotika kur.
Legen var like lettet som vi var.

Det ble en lenger dag på HUS enn vi hadde
regnet med. Men det er så godt å bli tatt 
på alvor. Og neste gang ringer vi opp før, ikke
gå med angsten og redselen så lenge.
Det er ikke  nødvendig.

Man kan si at, ja, sånn er det når man begynner 
i bhg. Jo, greit det.
Det har jeg forståelse for og, men sett dere 
i vår situasjon. Prøv.
Det er ikke lett å senke skuldrene.
Jeg skulle gladelig ha gjort det.
Men det er ikke mulig.
Kanskje en gang, men ikke nå.. 

onsdag 24. september 2014

Ettervirkninger...

Så mange ganger jeg har fortalt det.
Så mange ganger jeg har sagt det
og ikke minst tenkt på det, så har jeg
fortalt eller sagt det uten en tåre.
Det har bare vært sånn.
En historie, en fortelling om en 
gutt og hva som skjedde med han i 
februar 2013.

Jeg har villig fortalt historien vår, både på
Facebook, avisen og på bloggen min.
Det har vært min måte å takle det på.
Min måte å fortelle hverdagen i en
grusom periode av livet vårt.
Mange tårer har vært felt underveis.
Klart det! 
Det har vært jævlig.

Men det jeg egentlig aldri har forberedt
meg på, er det som kom nå.
Og det som kommer.
Hvordan kunne jeg det? 
Hvem kan vite sånt?
Ikke jeg...

Jeg sitter hos psykologen min, for første 
gang etter at Isak ble syk.
Hun spør meg hvordan vi oppdaget kreften.
Jo, jeg forteller i vei.
Denne historien kan jeg utenat.
Men når jeg kommer til den delen
der legene kommer inn for å si at 
de har funnet svulster i armen, 
kjeven og magen, da kjenner jeg det.

Skjelving i haken, jeg svelger og 
svelger. Det er en gedigen klump i halsen.
Tårene bare triller.
What???? Tenker jeg.
Dette er jeg ferdig med. Jeg griner ikke
mer over dette. Jeg har jo fortalt det 
100 ganger. Minst! 
Men nei, jeg sitter der og bare hulker.

Jeg sier til henne ; Jeg skulle ikke grine.
Dette var ikke meningen.
Klart du kan grine. Det er jo en beintøff historie.
Jo, jeg erkjenner det. Og det er jo
vår historie. Det har begynt å gå opp 
for meg det nå...

I går var jeg i foreldremøte i bhg til Isak.
Jeg hadde sagt at jeg skulle si litt om han og
at andre foreldre må gi beskjed hvis barnet deres
er syke, sånn at jeg kan holde Isak hjemme.
En grei deal det.
Trodde jeg!
Hvem satt å hadde store problemer med å
bare si så lite? Joda, det var meg.

Jeg skjønner nå at historien om Isak 
begynner å sette sine spor.
Jeg reagerer annerledes enn jeg hadde trodd.
Jeg har fortalt historien mange ganger.
Men det er først nå, jeg skjønner 
alvoret bak den.
Og det er vel derfor det  er tyngre enn
noen gang å fortelle historien....


tirsdag 26. august 2014

Døren..

Jeg står og ser på døren. Jeg vet ikke helt hva
jeg skal gjøre.
Ikke tør jeg åpne den, og ikke vil jeg heller.
Den er stor, står midt i rommet. 
Svart med ett lett glød av rødt.
Den representerer noe skummelt,
masse tøft og trist.

Jeg står der og ser på den, rekker ut hånden.
Men trekker den fort vekk igjen.
Døren er varm, selv på avstand.
Jeg går litt nærmere, men tar et steg tilbake.
Jeg går på siden av den og ser ingenting.
Jeg går rundt døren, hvordan er det mulig?
En dør midt i rommet, men ingen vegger rundt?
Jeg ser litt nærmere på døren fra andre siden.

Den er fremdeles svart, men det er kloremerker på
hele døren. Tjukke og tynne.
Jeg ser forundret på den. Jeg ser litt nøyere og 
funderer på dette. Da ser jeg også et par bulker
i døren og. Merker etter at en knyttneve har slått.
Av sinne, av fortvilelse.
Jeg undrer. Hva er dette?

Jeg går rundt igjen på forsiden av døren.
Da kan jeg se at knyttnevene er synlig på 
denne siden og. Merkelig.
Jeg blir litt mer observant på omgivelsene
mine. Rommet er hvitt, ingen vinduer.
Bare et rom med en dør.
Døren skremmer meg. Jeg vil gjerne 
åpne den, men jeg klarer ikke.
Orker ikke. 

Døren står der, svart og stor.
Jeg er tom inni meg, ingen følelser er der lenger.
Ingen tårer felles, jeg er bare ett skjell.
Hvis jeg åpner døren, vil jeg overleve?
Jeg vet ikke, og jeg er ikke klar for det nå.
I lengre tid har jeg vært sterk, tatt meg 
sammen. Holdt oss sammen som en familie.
Bare feid vekk følelsene mine.

Det er det døren er. Bak den.
Alle følelelsene, sorgen, redselen og gleden.
Jeg klarer ikke å hente de frem lenger.
Døren er låst, stengt..
Jeg vil ikke åpne den, for da blir jeg 
overveldet av følelser. 
Jeg trenger hjelp
Hjelp til å åpne døren min, men det må
skje sakte. Går det for fort vil jeg 
møte veggen. 
Jeg vil ha hjelp til å finne roen, gleden 
over at vi hàr fått gode nyheter. Jeg 
vil nyte de, rope hurra. Feire seieren 
over kreften hans.
Men klarer ikke.

Døren står der, svart med rød glød.
Jeg snur ryggen til den for denne gang.
Neste gang tar jeg kanskje på den.
Et steg nærmere,
en dag om gangen.
En dag står døren på vid gap.
Men det er en dag....