Døren..

Jeg står og ser på døren. Jeg vet ikke helt hva

jeg skal gjøre.

Ikke tør jeg åpne den, og ikke vil jeg heller.

Den er stor, står midt i rommet. 

Svart med ett lett glød av rødt.

Den representerer noe skummelt,

masse tøft og trist.

Jeg står der og ser på den, rekker ut hånden.

Men trekker den fort vekk igjen.

Døren er varm, selv på avstand.

Jeg går litt nærmere, men tar et steg tilbake.

Jeg går på siden av den og ser ingenting.

Jeg går rundt døren, hvordan er det mulig?

En dør midt i rommet, men ingen vegger rundt?

Jeg ser litt nærmere på døren fra andre siden.

Den er fremdeles svart, men det er kloremerker på

hele døren. Tjukke og tynne.

Jeg ser forundret på den. Jeg ser litt nøyere og 

funderer på dette. Da ser jeg også et par bulker

i døren og. Merker etter at en knyttneve har slått.

Av sinne, av fortvilelse.

Jeg undrer. Hva er dette?

Jeg går rundt igjen på forsiden av døren.

Da kan jeg se at knyttnevene er synlig på 

denne siden og. Merkelig.

Jeg blir litt mer observant på omgivelsene

mine. Rommet er hvitt, ingen vinduer.

Bare et rom med en dør.

Døren skremmer meg. Jeg vil gjerne 

åpne den, men jeg klarer ikke.

Orker ikke. 

Døren står der, svart og stor.

Jeg er tom inni meg, ingen følelser er der lenger.

Ingen tårer felles, jeg er bare ett skjell.

Hvis jeg åpner døren, vil jeg overleve?

Jeg vet ikke, og jeg er ikke klar for det nå.

I lengre tid har jeg vært sterk, tatt meg 

sammen. Holdt oss sammen som en familie.

Bare feid vekk følelsene mine.

Det er det døren er. Bak den.

Alle følelelsene, sorgen, redselen og gleden.

Jeg klarer ikke å hente de frem lenger.
Døren er låst, stengt..

Jeg vil ikke åpne den, for da blir jeg 

overveldet av følelser. 

Jeg trenger hjelp

Hjelp til å åpne døren min, men det må

skje sakte. Går det for fort vil jeg 

møte veggen. 

Jeg vil ha hjelp til å finne roen, gleden 

over at vi hàr fått gode nyheter. Jeg 

vil nyte de, rope hurra. Feire seieren 

over kreften hans.

Men klarer ikke.

Døren står der, svart med rød glød.

Jeg snur ryggen til den for denne gang.

Neste gang tar jeg kanskje på den.

Et steg nærmere,

en dag om gangen.

En dag står døren på vid gap.

Men det er en dag....

Dag 2..

Et lyshåret, krøllete gutt som hopper og spretter.

Sofaen tar i mot og han spretter videre.

Latteren klinger i stuen.

Smilet er stort, skiven i hånden, ingen ro.

Frokosten taes i farten.

Hoppefarten.

Nå skal vi barnehagen, sier jeg.

Yeaey, sier han. Ikke det at han skjønner hva

barnehage er, men han vet det er gøyt.

Gakkakane, sier han og ler høyt.

Fryder seg.

Jeg ler, er ikke akkurat endene vi skal til.

Men la gå..

Sokker, bukse, sko og jakke på.

Han peker på hodet sitt. Luen på og.

Koseteppet og smokken er med. Ikke glem

drikkeflasken. Veldig viktig.

Vi kjører ned til Rolland Barnehage.

Det er dag 2. Forventingene er litt større

i dag enn i går.

Vi går inn porten. Det står  fire-fem barn

i vinduet på Leitet. De vinker til Isak.

Han ler høyt, vagler litt på beina og vinker igjen.

Gleden er stor. Dette er gøyt.

Inn kommer vi og blir tatt i mot.

Inn og leker med biler, dyr og lego.

Mange nye venner.

Hadde han kunne ha smilt rundt hele hodet,

så hadde det skjedd.

Vi har avtale med ped.leder at vi skal ha en samtale.

Vi må si hadet, og  forlate gutten vår.

Vi forventer hyling og skriking. En gutt med røde kinn

og tårene som triller og fortvilte rop på mamma.

Men nei..

Hva skjer?

Han smiler og sier hadet, vinker oss avgårde.

Vi blir helt paff. Er dette vår gutt? Er han allerede trygg?

Så kjekt. Vi slapper av og snur oss rundt og går.

Vi ser litt på hverandre og smiler. Dette gikk jo bra.

Vi er i møte med Marie i nesten tre kvarter.

Når vi kommer på avdelingen igjen, er

gjensynsgleden stor.

HEI, roper Isak og ler. Peker på oss og smiler.

Vi må jo bare flire.

Så er det tid for lunsj. Først er det samlingstund ute

på gangen. Marie synger og Alfa dukker opp med

sekk. Oppi der er det kosebamser, smokk og eple.

Sånn som barna har med. Isak sitter storøyd og følger med.

Det er nok litt skummelt og litt spennende.

Godt at han får sitte på fanget til mamma.

Så er maten klar.

Alle barna blir plassert. Isak og.

Vi setter oss bort på sofaen. Lar de i barnehagen

styre dette. Like greit å hoppe i det.

En skive får han, de spør om han vil ha smør. Ha, svare han.

Hva vil du ha på? Leverpostei? Nok en gang; Ha.

Så spiser han så fornøyd.

Rundt han blir det sendt rundt skive, pålegg og litt

grønt. Jeg føler meg litt hjemme.

Nesten så jeg føler trangen til å hjelpe til.

Isak spiser to og en halv skive. Med den siste skiven,

gjesper han såå høyt og langt.

Legger hodet sitt litt ned på bordet.

Han er trøtt nå. Sliten etter noen timer.

Men hatt det så kjekt. Han kommer bort til meg.

Får en god klem. Nå må vi gå, sier jeg.

Nå skal vi på sykehuset. Kanskje Arja er på jobb.

Nok en gang lyser han opp og sier ja, på sin måte.

Vi går ut i gangen og kler på oss. Sier hadet

til alle barna og de voksne.

Og så kjører vi til neste destinasjon.

Haukeland.

Isak skal innlegges for mr dagen etter. Det er

vekt og høyde måling. Og så kommer legen

for vanlig sjekk. Lytter først på bryst og rygg.

Kjenner og trykker på magen.

Nå skal han se i ørene dine, sier jeg. Isak snur ørene til.

Munnen gapes høyt opp, når legen spør.

Flinke gutten vår.

Så er det opp på avdelingen for å få på claver og ta

blodprøver. Og hvem venter på oss?

Jo, Arja. Isak smiler og følger etter inn på

behandlingsrommet. Alt går fort.

Effektiv sykepleier.

Så bærer det hjem igjen.

Hjemme, og nå tenker jeg at nå er han sliten.

Men nei...

En lyshåret, krøllet liten gutt, hopper og spretter i vei

på sofaen igjen...  

Oioioi...

Jada, så er jeg sentimental. Big time.

Tårene bare renner, folk ser sikkert rart på meg.

Det rare stedet for å la tårene falle, liksom.

Ja, jeg innrømmer det.

Tårene triller. Jeg hulker nesten.

Hvorfor?

Jo, for Isak viser sånn glede og opprømthet.

Oioioi, kommer det.

Det er så fantastisk. Å se gleden hans.

Jeg kjenner bare tårene presser på, og der

triller de ned på kinnet.

Koffor griner du? Spør Dan.

Fordi han har aldri fått oppleve dette før.

Fordi han viser sånn glede og bare er helt i hundre.

 Vi er på Akvariet.

Det er show med sjøløvene.

Vi går inn og ned til krokodillene.

Da er kommer det samme ut. Se, oioioi.

Det er bare så gøyt å se.

Hadde han vært en frisk gutt i utgangspunktet,

hadde jo selvfølgelig opplevelsen vært gøyt

når du ser barnet ditt blir så glad for å oppleve noe kjekt.

Men for oss blir det litt ekstra, han har faktisk

mistet ett helt år. Den spennende utviklingen

 mellom to og tre år.

Det er så mye han har gått glipp av.

Ting og opplevelser som blir tatt

som en selvfølge. Bare et besøk på

Toys R Us, var en opplevelse uten like.

Han skulle ha alt, bar på tunge ting. Slapp det

når noe annet var interessant og tok med seg det.

Oioioi, var standard og ordet se!

Så ja, jeg er en sippedame. En mamma

med et sårt hjerte som har sett hva min sønn

har gått igjennom på sitt korte liv.

Er det rart tårene triller?

Vi ser på alle fiskene, slanger, sjøstjerner,

blekksprut og haier, og Isak er like

entusiastisk. Det er gøyt. Jeg smiler

og koser meg med han.

Til slutt går vi ut og bort til pingvinene.

Men de var litt skuff siden sist vi var på Akvariet.

Men Isak ser Pingu, så da er vi fornøyd.

Turen ender gjennom suvenir butikken.

Alt skal prøves, og taes på.

Legger på plass, løper til en ny ting.

Til slutt er han fornøyd, peker oppi vognen sin.

Jeg setter han oppi, da må vi betale sier jeg.

Jeg betaler gladelig

Isak tar på solbriller og sier wuaæææ..

Krokodille bamsen spiser meg.

Dette har vært en fin opplevelse.

Deilig å kunne gjøre dagligdagse ting igjen.

Isak holder fast på krokodillen og smiler til meg.

Jeg bare elsker gutten min... .