Musikk...

Jeg har nettopp sett på nyhetsmagasinet.

Der var det en raport angående musikk for syke

og det var fra post 5. Guro heter hun som er 

musikkterapaut der oppe. En fantastisk

flink dame. Hun gir så mye glede

i en ellers så trist hverdag.

Vi sitter på rom 520. Isak ligger i sengen min.

Han er ikke i form. Sluttet å spise.

Sonden er kommet på plass. Cellegiften 

har begynt sin jobb.

Han ligger der med sitt gylne hår, litt 

blek og sterkt preget av den forædiske 

sykdommen.

Det banker på døren. En sykepkleier stikker 

hodet inn. Tror dere Isak vil høre litt musikk? spør hun.

Jeg tenker tilbake på mine kollegear som
alltid fortalte hvor Isak lyste opp da de
hadde musikk.
Ja, det vil vi gjerne, svarer vi.
Inn kommer Guro, med gitar på ryggen og
en stor kasse på hjul, til oss.

Oi, se Isak, sier jeg. Han ligger der, ser knapt nok
opp. Guro spør hva han liker. Han liker det meste,
sier jeg. Hun tar frem en liten plastkurv med
ulike instrumenter oppi.
Ristefrukt, kastanjetter, triangel og bjeller.
Jeg setter Isak opp i sengen. Han viser interesse.
Guro finner fram en tamburin og to trommestikker.

Isak lyser opp og smiler. Han stråler opp og jeg
kjenner hjertet svulmer. Det har ikke vært mye av det i det siste.
Guro beynner og spille på gitaren og synge. Isak
slår på tamburinen og smiler så stort.
Jeg sitter ved siden av og smiler mens
tårene bare triller og triller.
Det er så godt å se han smile, at han vil noe og
at han i det hele tatt orker.
Det er godt for mammahjertet.

Vi ser at han begynner å bli trøtt. Så Guro
avslutter med en hadet sang.
Vi takker så mye for at hun kom  inn.

Musikk gjør godt for syke, det vet vi alt om.
Bare se hvor gutten vår stråler. Så tusen takk
Guro, for at du er der du er.