Jeg sover. Men det varer ikke lenge.
Døren går opp og jeg hører;
God morgen, Monica. Isak er klar. Klar?
Allerede? Det var fort.. Jeg trodde det kom til å ta
lang tid jeg. Neida, av og til går det fort.
Jeg strekker meg og sier at jeg skal kle på meg.
Sykepleieren går ut. Jeg tar opp mobilen min.
Tekster til Dan; Isak er klar!
Jeg ser på Isak og stryker over det skallede hodet.
Kler på meg og vekker han. Som vanlig er han
i strålende humør med en gang, selv med den forræderske
sykdommen som herjer med kroppen hans.
Vi triller bort på andre siden til hovedbygget. Isak skal i narkose.
Denne gangen er det et dren som skal opereres inn i lysken.
Endelig fri for kreft i beinmargen, så nå skal stamceller høstes.
Innsovningen går greit. I mellom tiden kommer Dan opp.
Vi går sammen bort til oppvåkningen. Det går fint der.
Så er det tilbake til avdelingen. Vi vet ikke hva vi skal igjennom.
Og det er jeg glad jeg ikke visste.
Da vi kommer tilbake til rommet er alt nesten klart.
Maskinen som skal høste stamcellene står der. Stor er den,
med masse forskjellige duppeditter. En pose med blod henger
der og en tom ved siden av. Det er en fascinerende maskin.
Den skal kobles til kateteret i lysken til Isak, der den vil
dra blodet hans ut og det vil videre gå inn i maskinen. Der er det en
slags sentrifuge som skiller blodet og stamcellene hans. Deretter går blodet
inn igjen i Isak gjennom hickmannen. Og så etter et visst
antall timer, er de ferdig og så teller de hvor mange
stamceller de har høstet. Og er det ikke nok, ja så er
det samme prosedyre dagen etter.
Enkel sak, hvis det gjelder eldre barn.
Prosedyren begynner, det er mange inne på rommet og det er varmt.
Damene som er ansvarlig for maskinen, er fra blodbanken.
Hun ene begynner å stresse litt. Det kommer nesten ingenting ut
fra kateteret. Dette er ikke bra.
Det ender opp med at jeg holder Isak nede med kraft for å
holde han i ro, og Dan må være med. Jeg holder oppe,
han med beina. Isak skriker og skriker.
Jeg stryker han på hodet, trøster etter beste evne. Men det
hjelper ikke. Det er masse aktivitet rundt oss. Jeg
registrere ingenting, jeg konsentrer meg kun om gutten.
Det skjærer igjennom hjertet mitt. Han er helt krakilsk.
En liten to åring som blir holdt fast med makt, fy f...
Dan er like stresset. Svetten renner i pannen og vi ser like
desperat på hverandre. Dette er umenneskelig.
Er det ikke noe beroligende han kan få? Roper Dan.
Jo, han kan få det. Sykepleier går ut og finner.
Han får det intravenøst, vi håper at det hjelper.
Men kort etter viser det seg at, nei det hjelper ikke.
Det gir motsatt effekt. Isak blir enda verre. Vrir og vrenger på seg.
Skriker og hyler, slår og biter.
Hjertet mitt brister i tusen biter.
Det går en stund, vet ikke hvor lenge, timene forsvinner, og
Isak begynner å bli helt utmattet og sliten. Kroppen
begynner å slappe av. Øynene glipper, men han vil ikke sove.
Dan spør om han kan få han opp i fanget. Det får han. Med god
hjelp får han Isak lagt i armene og der sovner han. Vi
ser lettet på hverandre. Jeg må bare ut litt, sier jeg.
Jeg kommer ut i gangen, ser ikke på noen. Og bare knekker sammen.
Jeg hulker og sorgen bare skjelver gjennom hele meg.
Det er så vondt å se sin lille gutt sånn som dette.
En sykepleier kommer og holder rundt meg. Jeg klarer ikke å
gi slipp på tårene. Smerten er så vond.
Til slutt tar jeg meg sammen og går inn igjen. Isak sover, men ikke godt.
Nå nærmer det seg 4 timer med helvete.
Jeg har lyst å prøve litt lenger siden han sover, sier hun ene.
Vi sier ja til det, har de nok stamceller, så slipper vi dette
dagen etter.
Isak våkner og begynner å gråte med en gang igjen. Og de
finner ut at det får være nok denne runden.
Alt blir koblet i fra, og Isak roer seg endelig.
Jeg løper bort til Narvesen for å kjøpe en is til meg og Dan.
Isak så den og var helt i hundre. Han spiste opp nesten
hele soft isen.
Vi er slitne. Isak er preget av det han har gått igjennom i dag.
Hovne øyner, ser ut som om han har bokset og fått et skikkelig
slag på øynene. Stakkars lille prins..
Det er min tur å dra hjem, jeg kjører gladelig om enn motvillig og.
Jeg er alene hjemme, da jentene er på ferie med venner av oss.
Gråten tar meg igjen da jeg får en tekstmelding av Dan;
Det var ikke nok, de må gjøre dette i morgen og...
Jeg klarer ikke å skrive om den dagen og. Det var like gale da
om ikke verre...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar