lørdag 26. juli 2014

Ett tall...

Så er den dagen kommet. Jeg er ikke særlig happy.
Det er ferie, felles ferie. Og stor sett er de fleste av
venner og familie på ferie på denne tiden.
Men jeg skal vel ikke klage.
Jeg har min familie her.
Mann og barn.
Ja, og så foreldrene mine.

Det er 10 år siden sist jeg hadde denne ekle klumpen
i magen. Da var jeg faktisk selv på ferie.
På Gol. Med mann og barn.
Ja, og foreldrene mine.
Vi spiste et herlig måltid ute og det
var riktig så koselig.

I år går det stillere for seg. Ikke er vi på ferie.
Ikke skal vi ut å spise middag.
Nei, i år er vi hjemme. Riktig nok blir det
middag. Men denne gangen må jeg lage den selv.
Og mann og barn skal spise med meg.
Ja, og så foreldrene mine.

Hva er det egentlig jeg kvir meg til?
Det er bare ett tall.
Men ett høyere tall enn i fjor, og året før og
året før der igjen osv...
Jeg får vel bare bite det i meg. Ta det innover meg.
Omfavne det.. Eller?

I fjor på denne tiden forberedte vi oss til  en Oslo tur.
Ikke for en ferie tur. Nei, da var det operasjon
på agendaen vår. Isak skulle bli kvitt
hovedtumoren i magen.
Jentene var i Danmark på Dana-Cup med
venner av oss. Ikke spiller de fotball, men de
fikk ferie i alle fall. Så det sier seg selv, at i
fjor ble det ingen middag eller kake.

Men er det så viktig egentlig?
Det er, som sagt, bare et tall.
Det er større ting å bekymre seg for enn tall.
Andre ting som er viktigere.
Kampen om overlevelse.
Det å være der for hverandre.
Å si at man er glad i den nærmeste. Om det er en
god venn eller familie.
Det er dette som er mer viktig.

Nei, jeg får vel bare kaste det bak meg.
Men vent litt. Jeg ser på meg selv inni
speilet. Har jeg mere rynker? Ser jeg eldre ut?
I følge min mann og førstefødte, så har
håret mitt forandret farge!
Er det mulig å være så frekk?
Å si noe sånt?
Nei, det er bare solen som har laget solskinn
striper i håret mitt, erklærer jeg.

Jeg ser igjen.. hmmm..
Jaggu er de hårene over ørene noe skinnende.
Litt sølvstøv på.. Huff...
Men er det rart?
Alt vi har gått igjennom dette 1,5 året.
Enhver person kan prøve å komme
seg gjennom noe sånt uten spor.

Jeg tenker igjen; Disse linjene er et minne.
På hvor sterk jeg må ha vært. Et sted må
jo det vise. Og da blir det vel ansiktet som
har vært slitent av sorg og bekymringer.
Vet du?
Jeg blir 40 år i dag.
Jeg smiler til meg selv.
Gratulerer med dagen, Monica.
Du er sterk og det er bare ett tall... 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar